Tirsdag

Jeg fikk ikke skrevet i går kveld, for det var fult overalt. Dessuten var det godt å bare sitte der..

For altså..

Minstemann strevde veldig i går, og blodtrykket begynte å falle. Så mye at han ikke fikk tissa. ( er vist en sammenheng med nyrene og blodtrykket)
Han ble da lagt i respirator rundt 17. i går, og det var både godt og vondt.

Fikk nettopp en tlf nå fra intensiven at de begynner med å ta beinmargsprøven nå. De er så ivrige på å få tatt den at det gjør vondt. De kunne ikke vente til etter visitten.. De hadde sikkert kommet med en dårlig forklaring om dårlig bemmanning, tidsnød eller annet. Men jeg velger å tro at de er små gribber som ønsker å få dødsdommen unnagjort så de kan nyte lunsjen i fred. Den laaange lunsjen..

Jeg føler meg mer rotløs enn noensinne.. Det er så mye rart. I maaange år har vi hatt en praksis med å sende foreldre til intensiv barna ned på kantina. Jada, og i hvor mange år har dere lurt på hvordan de kommer inn? Det tok 4 sykepleiere før de omsider kom fram til at det er sikkert brakke låse kortet som åpner døren. Jommen sa jeg smør..
Overalt er det folk. Får ikke et sekund fred. La meg seint i går, og håpet at jeg ville søvne av utmattelse.. Da bestemte naboene seg for å holde skravlefest.

Jeg må ikke tenke på hvor jeg er, og hva jeg gjør. Jeg klarer ikke å tenke noe.. Akkurat nå, i dette øyeblikket så stikker de minstemann som de har gjort uttallige ganger før. Hvordan skal jeg reagere på dommen? Blir det positivt? Det finnes ikke noe håp, så jeg håper at når ingen ser håp så vokser det. På et eller annet mirakuløstvis.. Jeg føler vi er i trygge hender. Ikke i hendene til legene, men i noen andres hender. Noen som står over legene..

Dette er ikke lett.. Jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre. Skal jeg gråte, le eller smile det går bra når noen spør. Det er så vanskelig.. Selv om det er veldig vanskelig for folk å spørre, så er det ti ganger mer verre for meg å svare.
Akkurat i det øyeblikket jeg er i vil prege hele samtalen. Jeg får høre fra sykepleiere at jeg er ukuelig optimistisk, og andre sier jeg er realistisk ( les: pessimist)

Tiden går så sakte..
Men det gjør den ikke sammen med minstemann. Hvert øyeblikk, selv om det er smertelig likt det forrige er godt. Det er godt å se han puste uten å streve. Jeg får ikke kontakt med han, men han sover ikke så dypt at han ikke kan røre seg. Det er mange ting som er positivt.. Bla. De kunne hjelpe han mer med smertene. Morfin kan hemme respirasjonen, og nå kan de skur på mer. Blodtrykket ble økt, og dermed kom nyrene i gang. Mye væske har kommet ut, men han vokser stadig rundt magen.
Blodgass prøvene som viser hvor mettet blodet er oksygen er kjempe flotte.. Ikke rart det når han endelig får oksygen. De kunne allerede skru ned trykket litt i går, for han pustet mye selv.

Men så kommer denne beinmargsprøven.. Om det bare kunne stoppe her.. Om vi bare hadde VOD + leversvikt og jobbe med.. Men det har vi ikke. Kreften ligger der som en tåke, et udyr.. I løpet av dagen i dag vil hele livet slik vi kjenner det nå bli snudd på hodet. Vil vi få enda en trist samtale, hvor legen gjør så godt han kan for å virke medfølende?
Får jeg se "dødsdommen"?
Jeg nekter de å skru av hele apperatet! Det er ikke kreften som ligger der, det er jo gutten min.. Jeg kan ikke se denne kreften engang..

Min lille gutt som er født til denne verden for å leve, ikke dø..