Det begynner å nærme seg..

å det kjenner jeg i magen og på nattesøvnen. Jeg våkner av de verste drømmene jeg kunne tenke meg, samtidig kjenner jeg at det bare er frykt. Ikke slike dette-kan-skje-drømmer som jeg har fått før. Disse marerittene husker jeg knapt når jeg har våkna.

Magen er bare en stor klump. ( altså den er det til vanlig også, hehe, men jeg tenker på inni) Jeg blir lett kvalm av ingenting, og ene sykepleieren på lørdag lurte på om jeg kunne være gravid. Men det er jeg ikke, så det er avkreftet med engang. Ikke fordi jeg sier at jeg ikke er der, men fordi jeg _vet_ at jeg ikke kan være det. ( som i, vi kan ikke få flere barn både i teorien og i praksis )
Men nok om det.. *totalt uinteressant*

Det føles som jeg har tusen sommerfugler med de skarpeste små vingene man kan tenke seg, og de er sperret inne og suuure. Det blir bare verre og verre. Enkelte ganger føler jeg at hele meg rister, selv om jeg sitter helt stille. Armene, helt opp i overarmene rister. Siste vi fikk dårlige nyheter klarte jeg nesten ikke å skrive. Tastene hoppet rundt på tastaturet og jeg traff aldri den riktige. At jeg fikk skrevet noe som helst var et under.
Alt som ikke skulle gå galt, gikk veldig galt. Men av en eller annen grunn fikk jeg en følelse i går at nå skulle det faktisk gå bra. Kanskje det er håpet som er i ferd med å bli tent?

Legene snakker med doble tunger. I det ene øyeblikket sier de hvor liten sjanse det er, hvor mye ubehag han kommer til å få, og aggressiv dette er. I det andre øyebikket sier de "men denne gangen så snur det. Kanskje dette er kuren som gjør at alt går bra"

Jeg kjenner det er litt skummelt å si det også, og at jeg tror det vil gå bra. Fallhøyden er stoor og lang, men det ligger noe langt der nede forbi de sommerfuglene, sterker enn mine logiske tanker som sier med en stemme som ikke viser frykt at dette skal gå bra.
Gå bra på en slik måte at alle kommer i fra dette med livet i behold. ( Føler nesten at man skal dø når angsten kommer snikende)

Det er mye mellom himmel og jord som man ikke vet ( akkurat mellom øra på mannen min for tiden er det tomt) og jeg er villig til å tillegg minstemann en X-faktor i regnezstykket. Selv om man regner ut sjansen for å dø, faren for senskader og alt i et regnestykke, så ender vi opp med en X-faktor som er mitt håp om at han på en eller annen måte kommer seg gjennom alt.
Jeg håper og tror at han vil forundre mange mennesker, ( kjeempe skummelt dette) og kanskje han blir en av de som vier livet sitt for andre mennesker. Begynner å jobbe som lege i afrika og deres kreftsyke barn.

Nei, nå står jammen i meg minstemann så stolt ved min side og sier han har tatt av plasteret ( igjen ) fra cvken på brystet. Makan til lite rompetroll :o).. Det skal han ha, han er blitt kjempe flink til å rive av plasteret selv om det ser ut som om han leker...

Jeg lovte jeg skulle være flink med bilder så her er noen bade bilder fra i går.