Tidlig på fredag..

For det er vel fredag?

Dag i går startet tungt, med å sende minstemann avgårdet til sykehuset. Jeg kom etter å ha levert jentene, og vi ble her sammen til far dra rundt 2-tia. Seinere fikk vi besøk, og det var både tungt og godt.
Far hentet jentene og vi var her alle sammen en stund. Jentene og lille nevøen vår leket så fint sammen.
Tidligere på dage hadde minstemann vegret seg for å gå, men etter å ha fått smertestillende/ kodein, så ville han gå og gå..
Det kostet han dyrt.

La han som vanlig ved 7-tia på kvelden, og han fikk ikke sove. Lå og vred seg til 9. Da ringte jeg ¨på og sykepleieren hentet legen. Vi begynte å snakke om smertelindring, og det var nok på tide med noe sterkere alt. Dette går litt fortere enn de hadde regnet med. Han begynte med en liten dose morfin, men merket ingenting. Fikk en større dose litt seinere, og da sovnet han. Sov fakisk til rundt 4-4.30 på morningen. Da våknet han opp med å kaste opp.

Ble vasket og koblet av sondemat og intravenøs næringen, og får bare væske. Han gråt og han gråt.. Vrei seg i smerter, hele han ristet.. Fikk ny dose morfin, og etter en stund sovnet han igjen..

I dag skal vi snakke mer om smertelindring. Hvordan disse dagene kan gå mest mulig smertefritt, men også helst at han er litt våken. Men jeg vil heller ha han sovende enn å ha det vondt.
Prøvde å amme han, men når han ikke orket det engang, og bare gråt så vet hvertfall jeg at det er alvorlig.

Sykepleierene har skiftet modus.. De har gått over til medfølende blikk, klapp på skulderen, og den lille ekstra -er det noe jeg kan gjøre?

Nei, det er ikke så mye man kan gjøre.. vi kan bare vente.. Jeg begynner å mistenke at behandlingen er utenfor rekkevidde, men jeg vil så gjerne prøve. Det er hvertfall hele helgen til. Jeg kan kanskje få de til å starte på mandag. Han må være på god vei i infeksjonsbehandlingen sin, og da snakker de minst en uke.. Men hva om vi ikke har en uke..

Minstemann spiser ingenting annet enn morsmelk. Han får lite sondemat på dagtid, nettopp fordi han blir så satt fast til den stanga. I dag derimot, skal han få. En liten dose hele dagen. Jeg vil ikke sulte han i hjel heller..
Men kanskje det er en del av forløpet at han ikke vil spise, nettopp for å bli ferdig fortere.

Jeg bare gråter.. Jeg gråter når jeg ser han leke, smile, gråte, gå.. Når jeg ser andre barn leke, smile, gråte, gå..
Jeg ser tenåringsgutter, og tenker.. hvordan ville minstemann sett ut? Får jeg se han slik?

Jeg føler jeg griper etter halmstrå.. Legen sier egentlig at det ikke er noe å gjøre, men samtidig sier de at vi må gi de en sjanse. De sier de har lagt ut spørsmål ( til andre leger rundt om i verden) , men vi får ingen svar..
Far i huset skal ringe riksen i morgen, og få snakke med legen vår er. Det er han som har minstemann der, og er spesialist på hans sykdom.
Det må jo være noe vi kan gjøre? Et eller annet?

Jeg hadde en drøm for lenge siden hvor jeg drømte at jeg så legene signere en dødsdom over minstemann. Han ble veldig syk, og jeg så han lå i senga mi. Jeg satt ved siden av han, og fikk dette papiret. ( jeg tror ikke de skriver det slik bokstavlig, men i min drøm skjedde det )
Minstemann begynte etter noen dager å bli sulten, og ville ha mat. Han fikk det, selv om legene sa dette er bare forbigående. Ikke gi han noe, for det bare forlenger lidelsen hans. Som mor er det naturstridig og nekte sitt barn mat, så han fikk alt hans lille mage hadde lyst på. Etter noen dager ble han mer og mer våken, ville prate, sitte litt i senga og i det hele tatt.. Etter en uke så ville han ned på gulvet og gå. Da legene så han, ble de helt satt ut. De ville ta en ny beinmargsprøve straks, og den viste seg å være helt frisk. Han ble helt frisk..

Ja, jeg vet.. Desperasjon, ønsketenkning, og i det hele tatt. Men jeg fikk denne drømmen for lenge siden, husker den i detalj enda. Faktisk fikk jeg den når vi trodde han skulle bli helt frisk. Etter 3 kuren tror jeg. Når vi var nede i 5% med blaster. Den var så tung for meg da, for jeg trodde ikke det skulle gå så langt. Han skulle jo bli frisk mye før det..

Jeg velger å skrive den nå, rett og slett, hvis det skulle skje, så er det en veldig viktig del av livet vårt. Livet hans..

Jeg har sendt ut situasjonen hans til noen som driver med håndspåleggelse og forbønn. Jeg vet ikke om det hjelper, og utifra min drøm og følelser, så snur det ikke enda. Men jeg tror det vil snu..

Det er så mye mer vi ikke vet, men jeg vet og tror at mirakler skjer, og jeg bare venter på den. Men den kommer ikke enda.. Men snart..