Søndag

Dagen har knapt startet, så det blir endel å fortelle om hva som skjedde i går..

Da jeg kom hit på sykehuset, var minstemann veldig, veldig dårlig form. Han kastet opp blod, og koagulert blod/ klumper, han fikk feber og var utrolig utilpass. Han hadde kanskje ikke så vondt, men alt var feil. Han lå for det meste og døsa, eller så gråt han. Det var skikkelig ekkelt å se han så slapp og dårlig.

Jeg fikk noen ladninger med oppkast på meg, så jeg kastet inn håndkleet, og fikk på meg en sykehuseskjorte. Følte meg lite fin i den svære posen av en skjorte.
Hadde alt avtalt med sykepleieren hans, og avdelingssykepleieren at minstemann skulle ha barnevakt, mens jeg gikk på en konsert. En hadde sendt meg noen billetter tidligere i uke ( takk til deg ), men det hadde ikke løst seg på noe vis så at jeg og mannnen skulle dra. Fikk dermed tak i en venninne, jeg har ikke har snakket med på lenge. Det ble utrolig godt..
Nå høres sikkert jeg kjempe ufølsom ut, siden jeg klarer å dra fra en liten gutt som er så syk, men jeg har ikke fortalt alt..

Jeg ble både trist og lei meg på samme vis, siden han var så syk og jeg følte jeg burde dra på konserten. Jeg sa at om jeg skulle dra måtte han blir kjempe mye bedre med engang.. Og det fikk jeg helt tro for skulle skje, han blir bedre..
Men faktisk ble han verre.. Morfinen fikk mindre effekt, og han ynket seg veldig. Klokka nærmet seg til jeg skulle bli henta, og jeg synes det begynte å bli veldig vanskelig å skulle dra.
Men samtidig var det den lille stemmen inni hodet mitt, som sa at han kommer til å ha en flott kveld.

Da jeg dro, så gråt han.. Han hadde vondt. Han skulle få kodein nå. Jeg bestemte meg for å ikke tenke på det nå, i den grad man kan det, og fokuserer meg og min vennine.
Ringte rett etter konserten, og hva hadde skjedd da. Jo, kodeinen hadde fungert utmerket og han hadde sovet godt fra kl. 22. Før der hadde han vært våken på vaktrommet, og alle hadde vært forundret over hvor god form han var.
Han kastet ikke opp, og feberen sank.

Men nå har han fått en crp stigning, og ligger på 80, så håpet om at vi kommer hjem i morgen er heller mørkt. Hvis ikke de legger til rette for noen timer permisjon, men jeg føler ikke helt at det er nødvendig heller.
Han hadde rett og slett ikke orket bilturen..

Men det var utrolig godt for meg å være ute.. Et lite øyeblikk, så var alt normalt. Men klart jeg tenkte på han hele tiden, men jeg hadde helt fred for at han skulle ha det fint han også.

Han har sovet ute i natt, som andre netter, og jeg håper han har sovet godt. Virker som om smertene blir mindre og mindre, men veldig sakte. Enten det eller så er han veldig godt dekket av morfinen.

Jeg må bare ha sagt det igjen og igjen.. Selv om det virker mer og mer håpløst, så føler jeg mer og mer at det vil gå bra. Jeg tok meg i å si at når alt dette var over, skulle vi ta en lang ferie vi som en familie alle fem. Det var aldri snakk om at minstemann skulle dø, ikke et øyeblikk hadde jeg det i tankene. Jeg har t.o.m. tenkt på bursdagen hans, for da er han ferdig med isolasjonen, men er fortsatt i fare for å bli syk etter en BMT. Jeg funderte for meg selv, hvordan jeg skulle løse det.
Men merkelig nok, så tror jeg nesten ikke at mylotargen vil fungere. Men hva er det som redder minstemann da? vet ikke.. Men X-faktoren er helt klart til stedet.

Her har jeg et nytt bildet av minstemann, tatt i går.. Det er knøttlite av en uviss årsak, men man kan visst trykke på det så det blir større.
Han forandrer seg fort for hver dag, og han blir nå mer og mer innelukka og smiler aldri. Gleder meg til å se det gode smilet hans igjen.



------------
To av dagens bilder.. Litt seinere på dagen så kviknet han mer til, selv om han fortsatt kaster opp. Men oppfører seg som om han skulle være 9-10 mnd, som nettopp har lært å sitte og krabbe. Han åler seg framover, og vi har fått matte på rommet så han skal kunne sitte godt. Det går sakte framover..