Ny infeksjon..

Det er ingen tvil. Crp stigningen i dag viser helt klart en ny infeksjon, og han har blitt trappet opp et hakk i forhold til infeksjonsbehandlingen.

Det mørkner for muligheten å starte på onsdag, men vi holder motet oppe litt til. Hvis denne infeksjonen nå kommer under kontroll fort, så kanskje det er håp likevel..

Min tur å være hjemme i dag. Det er lange dager på sykehuset. Jeg har vel vært der siden torsdag morgen nå. Det er egentlig greit, men det er litt tungt. Tungt å være hjemme også egentlig. Tror ikke så mange skjønner det egentlig.. Jeg føler mange ganger at jeg ikke har lov til å være litt urimelig, vanskelig, ikke vite helt hva jeg vil.. Glemme å takke for en enkel ting o.l. Jeg synes jeg burde ha tvilen til gode.. Litt mer frihet i forhold til å slippe hele tiden å passe på. Det er ofte vanskelig å være meg. Jeg vet selv ikke hva jeg føler, og jeg går fra himmel til helvete på sekunder. Selv om jeg smiler, ler eller er sur for en ting, så betyr ikke det nødvendigvis for akkurat den bagatellen som tilsynelatende utløste det.
Er jeg stille noen minutter betyr ikke det at tema ikke interesserer meg, men tankene mine flyr. Jeg strever med å holde meg samlet. Jeg skal til enhver tid holdes ansvarlig for hvordan et besøk blir, eller en telefon samtale.
Kan jeg føle det som..
Noen ganger for meg virker det som om enkelte er så opptatt av sitt eget, og så opptatt av at det jeg går gjennom ikke er noe verre enn for alle andre. Og det er det ikke, men for meg er det vanskelig.

Blir bare surr dette her.. Men sånn er det nå engang i hodet mitt. Ting er bare surr..

Jeg er trøtt, det er seint, jeg har ikke sovet godt på flere netter, jeg bekymrer meg vannvittig, prøver å være blid, men jeg trenger det lille ekstra av tålmodighet fra andre rundt meg. Det lille ekstra som gjør at man tenker.. "nei, jeg vet ikke hvordan du har det. Kanskje du ikke vet det heller? Men uansett er jeg her for deg, og du har lov til å føle og reagere som du gjør"

Jeg føler meg rastløs. Det er tiden på sykehuset som gjør meg helt gal av å se vegger. Man kan kanskje ikke forstå det før man selv er der så ofte som vi. Man blir litt ekstra impulsiv, vil finne på noe spontant, for det er nettopp da man har tid eller mulighet. Og jeg synes jeg fortjener mennesker rundt meg da som sier, ja, la oss gå på kino. Det blir gøy! La oss ha det litt moro, så du for bare et lite øyeblikk kan slippe å tenke på alt sammen..

Akkurat nå er jeg både håpefull, lei meg, full av tro, nedstemt, rastløs og sint. Men jeg kan smile og le..

Jeg føler meg mer tappa enn noen sinne, bare det å legge ungene gjør at jeg blir sliten. Så utrolig sliten.. Når jeg er hjemme vil jeg bare egentlig gjemme meg under dyna, sove hele dagen, ha litt "fri". Men det går jo ikke.. Hverdagen krever sitt. Unger skal på skolen, det må ryddes, mat må handles inn..
Klær blir da ikke vasket, for vaskemaskinen er ødelagt. Er det ikke det ene, så er det noe annet. Om kjøleskapet hadde begynte å synge på siste vers tror jeg at jeg ville satt meg ned i sofan og ledd høyt. Hysterisk latter..

Men jeg har heldigvis mye som fungerer også. Jeg ser ikke bare mørkt på ting.

Mange rundt meg er fantastiske også, så ingen bør føle seg så veldig truffet. Det er en forklaring.. En forklaring til de som kanskje ikke helt skjønner, og de vet som oftest hvem de selv er.

Akkurat i dag har vi hatt besøk på sykehuset, før jeg og jentene dro hjem. Det var veldig godt, og selv om man ofte kan bli litt sliten, så er det godt med noe som deler opp dagen litt. Plutselig er det gått to timer, så da er det to timer mindre av dagen. Hver time, er en time nærmere kur. Men hver time skal også minnes og helst bli tatt bildet av. Jeg vil at tiden skal fly, men samtidig gå så sakte at den står stille. Kravstor jeg? Nei, jeg vil det umulige og det er det jeg trakter etter.
Hvis en lege sier engang til at det ser veldig mørkt ut, så vil jeg enda mer motbevise det. Denne "kampen" gjør meg ufattelig sliten..

Håper far får en god natt på sykehuset, jeg skal straks legge meg. Enda en dag er gått, og enda et innlegg med bare surr. Fortvilelsen er til å ta på og føle, men den er visst usynlig for veldig mange mennesker. Sånn er det vel bare, men jeg orker ikke akkurat nå å leve i det. Akkurat nå i dag, handler det om meg, meg og meg.




.