Mandag

Jeg forstår det er er mange som venter nå. Jeg har fått mange sms, men jeg har ikke orket å svare alle sammen. Jeg vet det ikke er ment som mas, men om jeg skal begynne å svare alle så tar det mer tid enn å skrive litt her..

Det er hyggelig at så mange bryr seg om oss og vil vite hvordan det går.

Jeg vurderer hele tiden hvorvidt jeg ønsker å bruke tid på bloggen eller ikke, siden hvert øyeblikk er verdifult. Dessuten må man ha i bakhodet at internett tilgang ikke er en rettighet, men et privilegium. Det er mange mennesker her, og bare 2 pcer. Dessuten bor vi i brakkene, og der er det heller lite tilbud. ( les: ingenting)

Situasjonen er uforandret.. Han var nær og bli lagt i respirator gang på gang i helgen, men klarte seg hver gang. Legene synes det er godt at han er stabil, og enn så lenge får han ligge med nesegrime eller maske.

De har vurdert han så stabil og de er _nødt_ til å få vite om det er kreften eller ikke, så de tar beinmargsprøve på onsdag. Etter den er tatt så er ikke avgjørelsen så vanskelig hvorvidt han kan bli lagt i respirator eller ikke. For det gjør de ikke det øyeblikket han strever mer, hvis prøven er dårlig.

Faktisk har de ikke snakket om hva som skjer om prøven er bra. Det er ikke et godt tegn, og det gjør vondt. De er i ferd med å gi opp helt.. Jeg ønsker så desperat inni hjerterota at minstemann skal snu.. Jeg håper og tror han skal det, men det er så utrolig vanskelig.. Jeg ber hele tiden om visdom og styrke, så jeg kan se hva jeg skal si eller gjøre. Midt inni alle disse menneskene, så føler jeg meg utrolig ensom. Så forlatt.. Det er ikke til å unngå at jeg blir veldig dyster og oppgitt.

Det er så vondt å se han. Han strever og strever og gråter.. Faktisk er det ikke gråt, men et litt langt stønn. Han veiver med armene og vil uttrykke noe, men vi aner ikke hva. Vi prøver alt.. Mer smertelindring, vann hvis han er tørst, flytter på han om han ligger på noe vondt. Det er så fortvilende, og mye tid går på å prøve å finne ut hva han mener..

Så sovner han.. Pusten er tung og vanskelig, akkurat som om noen sitter på brystet hans. Væsken har ikke gått ned, heller ikke omkretsen..
Det eneste de sier om leveren og væsken er at dette skal gå bort med tid og stunder om det viser seg å være bivirkninger. De gjør ikke noe særlig anderledes om beinmargsprøven skulle være bra, for han må kjempe denne kampen aleine. Han får ikke lov til å spise, og han får ikke næring intravenøst. Alt må vente til etter onsdagen...

Magen hans romler, og han gråter mange ganger sikkert av sult også. Han klarer nesten ikke å svelge, så det er håpløst å skulle amme han. Melka er i ferd med å bli borte, så snart er denne epoken over.
Det er kjempe vondt å vite at man ikke kan tilby noe, men kanskje det er greit også. Brystspreng i en begravelse er ikke akkurat noe å trakte etter.

Minstemann svever mellom liv og død. En liten beinmargsprøve skal fortelle alt.. Den blir dommen, konklusjonen og avgjørelsen alt i en og samme pakke. Når den viser at kreften er sterkere enn noen sinne, vil minstemanns liv ebbe ut. Behandlingen fortsetter nestensom før, men vil ikke bli trappet opp.

Jeg kjenner meg sint.. Sint for at jeg tillot meg selv å håpe så mye som jeg gjorde. Om drømmen min stemte så velger jeg å tro at den stemmer uansett hva jeg måtte føle nå. Jeg vil ha en forandring nå, og jeg vil at det snur... Dette unner jeg ikke min verste fiende!

Min lille gutt skal ikke visne hen.. Han skal vokse, han skal spise, han skal igjen gå.. Jeg skal se han bli voksen!

Kjære lille minstemann
Jeg vet du hører meg når jeg sier det, og jeg håper du forstår at jeg mener det..
Jeg elsker din lille kropp, ditt blikk, og din varme.
Jeg ønsker å se deg når du bli stor.
Fra første dagen jeg la mine øyne på ditt nyfødte blikk, så visste jeg at jeg elsker deg mer enn livet selv.
Ikke gi opp, for jeg gir deg aldri opp.
Du er min sol, mitt sjarmetroll og lille ramp.
Vis at det finnes mer med deg enn øynene ser.
Vis at du har en oppgave i dette livet, og kan ikke forlate det.
Vær til stor inspirasjon for mange mennesker og bevis alle legene feil..

Vakre lille gutten min, med de blåeste øynene jeg har sett.
Bli hos meg..