Lørdag og kontroll på sykehuset

Deilig dag i dag.. Sol, det er uvant.

Har ikke vært på kontrollen enda, men satser på at det går bra. Han har ikke feber enda, så vi håper på en god helg. Foruten de allerede små plagene han har, som kvalmen og sånt.
Han fikk phenamin i går kveld, og han sov fra 19.00 til 04.00! Da var han våken, men bare for å ammes. Han sovnet igjen, og sov til -hold deg fast- kvart over 9!

Jeg er helt i svime.. Vi skal være på sykehuset om 10 min, men jeg orker ikke stresse når vi har hatt en så fin natt.

Jeg har begynt å herdes litt, i den grad man kan herdes. Jeg blir litt sliten av at omgivelsene skal se håp, når jeg ikke føler meg så veldig håpefull.
Min begrunnelse:
Vi starta med en prognose på 75-80%, sank til 50-50 under cellegift nr 2. Sank ytterligere til rundt 20-25 % etter cellegift nr 3, og nå er den ikke målbar i prosent engang siden de nye funnene og de har ingeting å basere seg på.
Det er for meg større sjanse å vinne på lotto enn at han skal klare seg. Vinne på lotto er jo allerede veldig liten sjanse for skjer med oss, men betyr det at jeg slutter å sende inn lotto lapp uke etter uke? Nei, faktisk ikke..
Jeg tror at om jeg hadde satt meg ned i lotus stilling, med hendene over ørene og med lukka øyna og chanta håp,håp,håp i 48 timer ville det ikke gjort noenting.

Han lever, og der slutter håpet mitt. Enn så lenge så lever han.. Men man baserer framtiden på hva som har skjedd i fortiden, og hittil har vi ikke fått noen gode nyheter. Jeg blir dermed naturlig skeptisk og kald.
Ja, jeg blir kald.. Jeg gråter, over mye egentlig, men samtidig så blir jeg kald i hodet og tenker logisk.

Jeg blir også litt sliten av at vi blir sammenlignet med andre krefttilfeller. Om en gammel tante overlevde en form for kreft, så gjør nok minstemann det også. Men slik fungerer ikke jeg..
Jeg vet det er naturlig å sammenligne, men når begrunnelsen for sammenligningen slutter med "hun døde, men det er jo 3 år siden og forskingen har kommet sååå mye mer framover"
Da føler jeg sterk trang til å opplyse om følgende:
Vi bruker / har brukt et protokoll som ble laget i 2004. Den skal ikke fornyes før i 2008. Så på 4 år har ikke forskningen gått framover.
Dessuten er det veldig få som ønsker å forske på noe som gagner så få. Det er veldig logisk egentlig, for minstemanns tilfelle er så sjelden at om de hadde brukt mye ressurser på det haddejeg nesten blitt sint. ( bare nesten)
Det er jo en selvfølge at man skal forske på noe som gagner mange flere mennesker..

Så nei, kreft forskningen har ikke gått så veldig mye framover. Det er større sjanse for å vinne i lotto. Jeg øyner ikke mer håp, selv om noen sier jeg burde se håp.
Dette har tatt så mye tid de to siste dagene, at jeg vurderte det som mer viktig å få det ned på "papiret" og få det ut av systemet. På tross av at jeg kan såre noen..

Innlegget kan virke mer krasst enn jeg mener at det skal være der, men det var godt å få det ut.

Å høre at noen tenker på oss, ikke vet hva de skal si eller bare vil gi en klem, det er flott. Men å bli trøsta nå, dager før dommen er noe jeg ikke orker. Akkurat nå sitter jeg i en brønn, en mørk sådan, med ingen mulighet for å komme meg opp.
Og jeg vil være i denne brønnen. Jeg vil på min egen, rare måte beskytte meg og stålsette meg for dårlige nyheter. Jeg har ikke tid til, eller mulighet til å bryte sammen nå. Så mitt håp er å holde meg gående, og ta en dag av gangen..

Nå venter nok legen enormt på oss. De får heller sende blodprøvene som haster. Litt må de jobbe altså..