Dommen er klar..

Beinmargsprøven gikk fint, selv om han blødde en god del etterpå. De lave trombocyttene gjorde det verket. Han ble tatt inn før tiden faktisk, så det ble litt kaos før selve prøven hørte jeg.
Han har vært utilpass og sutrete etterpå. Han har rett og slett vært i dårlig humør, sikkert pga smerte i ryggen og selve stikkstedet. Det regner vi alltid med, og jeg håper i morgen er han sitt gamle jeg.

Han skulle få trombocytter, så vi måtte bli der lenger. Det var egentlig greit, for da fikk vi snakket med legen med det samme på ettermiddagsrunden. Alle blodprodukter blir bestrålet så det må beregnes god tid ved all form for transfusjon i tillegg til at det normalt sett tar et par timer minst, selv uten bestråling.

Trombocyttene ble gitt, og legen var klar for å snakke med oss. Han begynte ganske greit med å fortelle hva han hadde sett i mikroskopet. Tallet sist var på 45-50%. Dommen var ganske klar denne gangen, over hvorvidt FLag kuren hadde gjort nytte eller ikke. Det hadde den da altså ikke.. Han regnet med samme tallet som sist, men ville nok tippe på rundt 60-70% med blaster. Altså, kreften har vokst igjen. Endelige tallet kommer i morgen. Det betyr ingenting egentlig, for den har ikke minsket så kreften har vunnet denne runden også.

Ja, hva sier man til sånt.. Hva tenker jeg? Aner ikke.. Mitt første spørsmål var jo om det var noe mer å gjøre. Og vi skulle prøve, og jeg legger vekt på prøve en antistoff behandling som heter så fint som mylotarg. Minstemann har testet negativt i søket etter antistoffer, så håpet er lite. Dette er nemlig en form for ny medisin som går inn og søker seg inn på de cellene som har antistoffbelegg/ overflate. Det er en relativt kort kur, på kun en dag. Går ca på 4 timer, og det er det vi har å gjøre. Det blir til uka engang..

Jeg er helt knust. Det tror jeg vi alle er. Håpet som ble så nydelig tent i helgen er helt borte. Det er ingen tvil om at vi har tapt, og jeg må bare innse det.
Han sa han hadde lagt merke til min iver etter å få vite mer om ting. Bla. før første kur, ville jeg allerede vite hva som ville skje om den ikke fungerte. Gjentatte ganger spurte jeg alltid om hva er det verste som kan skje. Normalt sett er jeg høyst optimistisk og har mye pågangsmot, men han måtte nok innse at morsinstinktet er ganske sterkt.
At jeg allerede visste veldig tidlig av dette ikke kom til å gå, og han kunne trygt trøste meg med at ingenting jeg har tenkt har gjort noe forskjell. Han kunne garantere 300% på at om jeg har tenkt positivt/ negativt betyr ikke det noenting.

Det ble følelsesladet møte.. Tårene rant forsiktig nedover kinnet.. Ikke noe hulking, ikke en lyd.. T.o.m. legen strevde.. For minstemann er jo så i farta. Det har forundret legene, at han med en så høy prosent fortsatt kan være så aktiv og i godt humør. ( om man ser bort i fra formen hans i dag )
Legen var forundret over at han ikke har blitt syk enda, og det er stor sjanse for at han slipper unna. Om bare noen dager så stiger de neutrofile, håper vi, og vi står bedre rustet ovenfor en infeksjon.

Legen mente vi har noen uker igjen.. Noen uker igjen av et liv som skulle vart i mange, mange år. Det er så ufattelig, vondt, trist og smertefult. Vi var 5 på rommet, mannen, jeg, legen, sykepleieren og minstemann. Alle ble stille et langt øyeblikk, og vi alle bare tittet på minstemann. Er det virkelig mulig at inni hans kropp vokser det noe som vil han til livs? Denne lille vakre gutten, som ikke har gjort noe vondt?
Akkurat nå orker jeg ikke å skrive mer, det gjør så vondt å se det svart på hvitt.
Nå vil vi ha noen dager hvor vi bare er sammen, prøve å leve normalt som mulig. Jentene er informert ganske tidlig, og de spør mye. De krever sitt, og jeg håper jeg orker det...

Vår vakre lille gutt, er for god for denne verden...