Beinmargsdonor!!

Det er blitt funnet to stykker som er en match til minstemann.. Nå bare venter vi på en retyping, og hvem av de som skal tappes.

Vi vet ikke hvilket land de er fra, eller hvilken informasjon de får om hvem som trenger det. Men vi vil være for evig takknemlige for det de skal gjøre.

Legen vår, som har tatt ferie som er på det andre sykehuset, ringte til oss!! I dag..
Det sier litt om dedikasjonen til denne legen, og måten han jobber på. Han klarer visst ikke å legge det helt på is nei. Men jeg tror også de fleste på det sykehuset, ikke er helt lystne på å ta over vår sak heller. Det er jo han som er eksperten..

Slik han har lagt det fram nå, så skjer følgende..
-Mylotarg på torsdag
-Beinmargstransplantasjon så fort som mulig, maks 14 dager etter kreften er gått i remisjon. Keften må ikke være i null, men må respondere på mylotargen. *krysse fingrene*
-Ha to mylotarg kurer etterpå for vedlikehold, for å ta de siste blastene..

Selve BMTen vil prøve å ta de blastene, men for å være helt sikker må de kjøre på etterpå. Om minstemann skulle støte ut beinmargen, vil de vurdere en til.

Flere leger rister på hodet, men jeg kan ikke annet enn å smile og le, og føle meg håpefull. Jeg øyner et lite lys i denne tunnelen, og tror virkelig at han skal bli frisk.

Men kroppen er helt i ulage.. Hjertebank, svimmel, rastløs, magevondter og manglende appetitt ( trengs kanskje.. ) begynner å gjøre sitt inntog på kroppen. Lite søvn, lite fysisk aktivitet og noe som kan ta tankene vekk litte grann gjør også sitt.

Man blir tullerusk i hodet, selvopptatt og vrang, men også følsom, helt ustabil og enda mer tullerusk. Går fra bunn til topp på sekunder, men føler meg litt mer i balanse nå. Det gjør godt å se han hele dagen og være på sykehuset, for jeg må takle det hele tiden. Bestemte meg veldig tidlig egentlig for å holde meg oppe, og ikke bryte helt sammen. Jeg synes det har vært noen dager innimellom, men alt i alt har jeg holdt det nede. Mannen strever mer, siden han ikke ser han så ofte som meg. Han må nesten takle det hver gang han ser han. Det må være tøft..

Nå er jeg sliten, jeg er hjemme.. Mormor er på sykehuset, så vi kunne få en kveld sammen. Jeg burde for lengst ha lagt meg, men kroppen er helt i ulage. Som oftest får jeg ikke sove, for jeg går på så mye adrenalin.

Mørke ringer under øynene skriker i mot meg, og jeg blir påmint om hvor sliten jeg egentlig er. Samtidig føler jeg meg bra noen ganger, bare litt tung i kroppen. Litt sløvt blikk og litt tåke på øynene. Det nærmer seg brått 4 mnd nå, siden kampen startet. Det synes og føles.. Jeg har bursdag om ikke lenge, men man skulle ikke tro jeg har den alderen jeg har. Snakk om å føle seg gammel..

Nå burde jeg sove.. Noe jeg også håper minstemann gjør.