Beinmargsdonor

Nei, vi har ikke funnet en, men det er blitt flere spørsmål om det, så jeg tenkte å lage et eget innlegg.

Hvem som helst kan være det, om du er frisk og kvalifiserer. Som regel er dette gjort gjennom å være blodgiver, men jeg har hørt om andre som har spesielt sagt ja til å være beinmargsdonor. Hvordan det sistnevnte har skjedd, vet jeg ikke.

Jeg er selv blodgiver, og har blitt spurt i forbindelse med oppstarten av å bli blodgiver om jeg kunne tenke meg å stå som beinmargsdonor. Det blir da tatt blodprøver, som står 3 mnd i karantene. Hvorvidt de umiddelbart legger deg til i registeret for beinmarsdonor vet jeg ikke.

Blodtype har mindre å si for minstemann. Faktis slik jeg forstår det, betyr det heller lite. Det er derfor vanskelig å finne en som passer, siden alle kan være potensielt donorer og må testes.

Som noen har fått med seg så har minstemann en kromosonfeil-sak, som vi ikke vet så mye om enda. Men den kan vanskeligjøre hele søket. Han har en spesiell spalting av de hvite blodcellene som gjør at dette også er spesielt. Minstemann er og blir spesiell, det er det ingen tvil om.

Altså, den som skal gi beinmarg må ha den samme spaltningen. Men ikke nødvendigvis samme blod type eller kromosonfeil-sak.
Det er lite oppmerksomhet i forhold til å gi beinmarg, så jeg vil absolutt anbefale alle som kan å melde seg. Selv om det kanskje er forseint for minstemann i den grad at vi må ha en som alt er registrert, så vil det bety død/ liv for noen andre.

Bare det å gi blod er ufattelig viktig. Det er mangel, og vi har mang engang måttet vente nesten et døgn på å få både blod og trombocytter. Trombocytter kan tas hver mnd, men blod kan man kun gi hver 3. mnd. Minstemann har sikkert fått flere blodposer enn en person kan gi på et par år. Men for minstemann er det et spørsmål om liv eller død.

Jo, en ting til.. Beinmargsdonor er som blodgving anonymt. Det blir kun merket med et nummer, men jeg kan virkelig garantere at mottakeren for evig vil være takknemlig.

I vårt tilfelle får vi ikke vite hvilket land det blir hentet fra engang. Derfor kan det sitte en person i Danmark, Tyskland eller Sverige og har "reddet" liv. Man skal virkelig klappe seg selv godt på ryggen og være en helt.

Så brutalt som det enn er, så kan det neste gang være en av sine egne som trenger det. Da er det godt å vite at man har gjort det man kan.. Om man kan. Man skal ikke få dårlig samvittighet, om man av en eller annen grunn ikke kan.
Men jeg våger og påstå at vi er flere som egentlig kan, men som kanskje ikke har tenkt tanken..

på www.Giblod.no og http://www.rikshospitalet.no/view/avd_info.asp?department=NORDONOR står det mer, og hvordan man kommer i gang.