Tusenfryd

Vi bråbestemte i går kveld at vi skulle dra på Tusenfryd igjen, for jentenes skyld.
Hadde egentlig ikke tenkt, siden vi er begge slitne etter de ukene på sykehuset. Spurte noen om de ville være med, men det passet ikke. Mista litt lysten pga penger også, men plutselig så fikk vi beskjed i går om uventet støtte til TusenFryd tur.
Da var saken klar, selv om det var trist at andre ikke kunne være med.
Er litt lei kun å snakke med sykepleiere, leger, mormor og far i huset. Sosialt liv, hva er vel det..

Det var veldig hyggelig, selv om den siste time ble preget av plutselig stor nedbørsmengde. Selvfølgelig når mor står og venter på å få kjørt speedmonsteret. Resultat var en klissklass mor inntil trusa, og 2 barn og en mann med ponchoer og rimelig tørre. Det var utrolig festlig da.. Sånn egentlig. De ponchoene ble kjøpt til en annen tusenfryd tur, så de var et godt kjøp.

Mor har dog blitt skrekkelig solbrent. Jeg synes jeg så sola de første minuttene vi var der, men så forsvant den. Tenkte ikke et øyeblikk på at jeg kunne bli solbrent når det var bra overskyet. Tror huden bærer preg av å ikke sett sola på en god stund. Det tok jammen ikke lang tid før mor hadde store roser i kinnene og en stooor rød klovne nese. Veldig festlig..

Minstemann har hatt det veldgi fint med mormor, men han blir nok fort sliten nå. En liten tur til butikken så blir han slapp og trøtt. Virker som om kroppen kjemper så mye mer ved denne kuren enn de forrige. Om noen dager så venter vi på feber. Gruer meg enormt. Han er satt opp til beinmargsprøve den 8. august, men tror neppe det skjer. De tar den uansett omtrent, for han skal jo ikke starte en ny kur.
Totalt sett må han ha en ny beinmargsprøve før hver kur, og etter en kur. Det blir ganske mange beinmargsprøver.. Aner ikke hva vi er oppi nå. Jeg tror om jeg virkelig regnet på det, så er det vel 9-10, muligens 11 stk han har gjennomført. Hva ikke den lille kroppen skal gjennom..

Overalt ser jeg gravide, små babyer eller små barn og en tilsynelatende lykkelig familie. I fjor var vi den familien. Minstemann var rundt 6mnd, og vi dro på tur til tusenfryd, vi badet o.l alt uten å tenke på noe som helst. Ikke en tanke om hva som var i ferd med å skje. Ved juletider var vi slitne, da nærmet minstemann seg 1 år og var sliten, sutrete, mye syk, sov lite, spiste lite.. Alt var en kamp. Det bare ble verre og verre fram til påske og vi fikk han til legen.
Fra da av begynte vi å få mistanker om at noe var feil på papiret. Blodprøvene var litt feil, men ikke mye. Mest bra.. Plutselig bare noen uker etterpå raste alle blodverdiene, og andre skøt i været. Da var det gjort.. Kreften hadde fått overtaket og kunne virkelig sette i gang med å bryte den lille kroppen helt ned.

Kanskje en av de verste tingene er at dette er ikke noe vi kunne gjort noe med. Jeg kunne ikke spist anderledes under graviditeten, gjort noe andreledes når han var baby, ingenting.. Man bare får et friskt barn, som plutselig blir sykt. Man kan jo få angst av mindre. Hva er det som venter meg neste uke, måned eller om noen år? Hva mer vondt kan skje? Vi er på ingen måte unntatt slike smertelige erfaringer, så hva mer skal kunne skje..

Jeg må bare vente å se, uansett hvor mye jeg hater å vente.. Ventetiden er lang, spesielt fram til neste beinmargsprøve....igjen...