Venter fortsatt..

på noe skikkelig svar, og det begynner å irritere meg.

De lærde strides om hva de skal gjøre.. Jeg forstår at det er vanskelig, og de prøver å se samlet ut fra utsiden, men jeg forstår at mange kokker blir mer søl.
Denne sykdommen er nok laget slik at legene skal klø seg litt ekstra i hodet, og holde de på tåhev. Det som de regner med ikke skal skje, skjer og det vi håper på blir bare enda mindre.

Minstemann er lykkelig uviten om hva som skjer, og har funnet ut at skap er kjempe artige å rydde i. ( eller rot som mor kaller det, minstemann er ikke enig)
Vi har jo fått endel utstyr til sondematingen, og da er det super artig å kaste om seg med slanger, sett, poser og jeg vet ikke hva. Mor må lære å rydde bort hvertfall det, men mor er glemsk. (les: lat) Det er noe delt skyld her, for mormor skulle rydde og satte alt nederst i skapet. Så hun får værsågod å ta noe av skylden..

Men uansett..
Jeg merker noenganger vil jeg prate, noen ganger ikke.. Oftest vil jeg bare fortelle hvordan det går med de, jeg faktisk snakker endel med. Andre sier jeg bare ja og ha til. Å høre på en som er så delt i hva hun skal gjøre, om hun skal ta den jobben eller den jobben er ikke klar for å høre min hverdag. Jeg skjønner at det er vanskelig for den det gjelder, man er seg selv nærmest. Men når hele praten går på hvordan det går med den andre, og sitt liv, og det faktisk ikke kommer et reelt spørsmål til meg om hvordan vi har det, nei da får jeg ikke svart heller.
Dessuten er det enkelte ting som ikke passer seg midt på et senter.
Det er der kjernen ligger.. Jeg har vært på senteret! Senteret inneholder mange mennesker, og når jeg føler meg mest sliten, ufrisert, usminket, i joggesko og kosebukser, DA skal jeg møte den velfriserte damen med 2,barn, volvo, stort hus, akademisk jobb og med et perfekt lite nurk i den perfekte vogna. Det er mitt problem, jeg vet.. Men er det ikke typisk. De som ikke føler seg truffet kan se en annen vei..
Jeg føler det slik. Da blir det med et ett hav mellom oss når vi skal si svada svada og hei og hade. Jeg er milevis unna i både tanker og ord, så egentlig burde jeg holdt meg hjemme.
Det er sikkert ikke rettferdig ovenfor hun jeg prater med heller, men akkurat denne gangen tenkte jeg at jeg skulle snike meg gjennom senteret usett. ( For jeg treffer jo aldri noen ellers omtrent )

Nok om det..
Noen timer gikk hvertfall, om ikke til annet enn endeløs vandring gjennom store SALGsplakater. Jeg tror omtrent butikken går konk om jeg ikke skulle lagt igjen et par kr, men de får pent nødt til å vente litt.
Noe fikk jeg da kjøpt. Noen klær til minstemann. Myyyye skift er regelen når man er liten og går på cellegift. En oppkast runde kan gjøre kraftig innhogg i det man har pakket ned.

Nå kommer minstemann med en skål og en skje, lurer på hva han prøver å si..
:o)