mandag 30. juli 2007

Dag 5, og hjemreise

Det er alt over.. Kuren er straks over for denne gang.
Skulle ha skrevet litt i går, men de hadde ikke tid til avlastning. Jeg bruker ikke å være vanskelig heller, og tar det når de kan. Men det er litt forskjell på hvem som er der også. Stygt å si det, men sånn er det nå..

Merker jeg blir litt stressa over å ikke få skrevet noe. Er redd jeg skal glemme det som har skjedd den dagen, men jeg overlever.

I går gikk tankene min igjen. De er sikkert normale, dystre, logiske, horrible, men for meg er de fortsatt rare. Sakens kjerne: Jeg hadde bestilt en dress, en slik kosedress til minstemann. Men jeg hadde grådig bomma på str. Den ble en 92, og han er knapt en 86.
Da fikk jeg en liten fyr på den ene skuldra som sa at jeg burde bytte den, for ellers får minstemann ikke brukt den. På den andre siden dukket det opp en annen fyr som sa at jeg skulle ta vare på den for jeg måtte holde motet opp og tro at alt skulle gå bra.
Jeg føler jeg inngikk en kompromiss. Nemlig, at jeg bytter den ikke fordi han ikke skal få brukt den, men det er nå jeg liker den. Men faktisk tok det mye av min tid.. Mine tanker gikk hele tiden til skal, skal ikke.. Det er så sårt. Det skal jo ikke være slik.
Jeg har jo tatt vare på så mye, feks, ullundertøy fra jentene. Og når jeg gikk gjennom de nå i helgen, ble jeg med ett litt dyster.

Men ikke kan jeg skjønne at hvordan jeg tenker skal forandre ting. Mange sier jeg må ha håp, og jeg har nok det. Men samtidig klarer jeg nesten ikke å tro det skal gå bra. Det er det lille ekstra skrittet jeg ikke klarer.
Men samtidig kan jeg ikke bruke mye unødvendig krefter på å gi meg selv dårlig samvittighet fordi jeg ikke har håp nok, eller tror nok på et mirakel.

Snakket med legen i dag, og han kunne godt forstå at vi synes det så mørkt ut. Selv han er bekymret og vet ikke helt hva som skjer. Klart han håper jo, og det hadde vært litt av et resultat om de med hjelp av minstemann kom fram til en endelig behandlingsform det de mer vanskelige typene. Uansett skjer det ikke noe nå..

Det tar lang tid, og først må vi se hva beinmargsprøven viser. Enn så lenge har han det greit. Mer smerter enn vanlig, litt mer utilpass, men hadde forventa mye verre.
Han kan jo bli alvorlig syk nå etter kuren, men vi håper vi får mange dager hjemme. Snart 3 uker har vi vært på sykehuset for denne gangen.

Det er 3 uker for mye.. Til onsdag er det 1. august.. Da er det 3 mnd siden vi startet denne kampen, og livet ble snudd på hodet. Den dagen vil aldri bli den samme igjen..

11 kommentarer:

Anonym sa...

Jeg må bare gi deg en klem! Jeg er innom her omtrent daglig for å lese oppdateringer, og håper hver gang på gode nyheter. Å si at jeg vet hva du går gjennom vil bare være løgn, men jeg skjønner såpass at det er tøffere enn jeg kan forestille meg. Jeg krysser fortsatt fingrene for dere.

Klem NM-mamma

Anonym sa...

Så godt å være ferdig med denne kuren og.
Herlig å kunne ta minstemann med hjem igjen.

Forstår godt at tankene dine svinger fra positive til dystre. Det er nok høyst normalt i din situasjon.

Klemmer i massevis fra Oss.

Anonym sa...

Vil bare sende dere alle en stor klem fra oss. Jeg er innom daglig for å lese oppdateringene dine, og hver gang presser tårene på....det dere går gjennom er så urettferdig!

Klem lille krølle fra NM

Anonym sa...

Kjære Heidi.

Du skal ikke ha dårlig samvittighet fordi du ikke håper nok, du tenker det du tenker og du håper det beste uansett.. men det svinger noe fælt nå i denne tiden som dere ikke vet hvilken vei dere skal se og tenke! klart dere er forvirret alle mann.. dere var på en hovedvei, kjørte inn på en sidevei.. mistet kartboka og nå er dere litt inni bushen, uten å vite veien ut... Men dere finner veien ut, og da kan dere "roe" ned å tenke den "riktige" veien igjen! Men langt der inne i bushen så er det vanskelig å tenke at dere finner riktig vei.. og det kan føles som en evighet der inne..

Hmm, kronglete skrevet.. men bare "tenkte" høyt jeg nå:)

Jeg er innom daglig igjen nås om vi er på nett.. og jeg venter som alle andre på en veldig veldig god nyhet snart.. Å i mellomtider fortsetter jeg å be for lille unike minstemann, med de skjønne øynene og det sjarmerende smilet!

klemmer fra Stine m/fam (tingeling)

Anonym sa...

Godt å høre fra deg igjen, tenker så masse på dere..krysser og ber alt jeg har..ikke mist håpet, skjønner at det ikke er lett!

Klem fra Vibecke

Anonym sa...

Det er klart at dere vingler mellom håp og oppgitthet. Det er klart at legene også gjør det. Minstemann er så spesiell, at veien blir til mens dere går, men se på det positive - ingen kan spå utfallet på forhånd! Det finnes ingen regel uten unntak.

Det at han ikke er så dårlig etter kuren som forventet av legene, er jo bare positivt.
Det må jo bety at han vil takle en infeksjon den nærmeste tiden, mye bedre, enn om han var syk og slapp og generelt dårlig nå?

Synes den bildefortellingen av en over her, var så bra, at dere er midt inne i bushen nå, men på en eller annen måte finner dere en passasje ut, det er ikke sikkert det blir lett, men ut kommer dere, på en eller annen måte.

Hilsen Cecilie/Fimbo

Anonym sa...

Håper dere får noen fine dager hjemme,så bra som de kan bli før dere må på sykehuset igjen.
Tenker masse på lillevennen deres og dere og håper inderlig dette ender godt.
Ikke mist håpet!
Det er mange som er med dere på denne reisen,ikke på samme måte som dere,men du skal vite at dere er i hjertet mitt hele tiden.

Sterke og varme tanker til dere.
Klemmer fra Frysh(NM)

Anonym sa...

Har ikke hatt nett på en uke - og ble fryktelig lei meg da jeg leste nå. Så vondt med så mange dårlige nyheter og så vondt med alle triste tanker som sniker seg inn i hodet. Jeg tenker på og ber for gutten din og håper masse på at dette tross alt skal gå bra til slutt!

Oslo78 (NM)

Anonym sa...

Jeg tenker så uendelig mye på deg og på Minstemann!

Klem fra Inagh, FP-mamma

Anonym sa...

Kjære Heidi og minstemann

Har vore nettlaus eit par dagar, så no var eg spent på nytt. Godt at de er ferdige med kuren. Krysser fingrane for at minstemann held seg så frisk som mulig.

Forstår godt dei vekslande tankane dine, der du svinger mellom tru og håp og oppgittheit. Heilt normalt å tenke slikt.

Klem fra Gry

Anonym sa...

Kjære Heidi,

vil bare gi deg en stor klem og si at det ikke går en dag uten at jeg tenker på dere og minstemann.
Du skriver så levende, det er tankevekkende og trist, men også godt å lese bloggen din.
Håper alt jeg kan for gutten din,
klem fra Lucia