Dag 5, og hjemreise

Det er alt over.. Kuren er straks over for denne gang.
Skulle ha skrevet litt i går, men de hadde ikke tid til avlastning. Jeg bruker ikke å være vanskelig heller, og tar det når de kan. Men det er litt forskjell på hvem som er der også. Stygt å si det, men sånn er det nå..

Merker jeg blir litt stressa over å ikke få skrevet noe. Er redd jeg skal glemme det som har skjedd den dagen, men jeg overlever.

I går gikk tankene min igjen. De er sikkert normale, dystre, logiske, horrible, men for meg er de fortsatt rare. Sakens kjerne: Jeg hadde bestilt en dress, en slik kosedress til minstemann. Men jeg hadde grådig bomma på str. Den ble en 92, og han er knapt en 86.
Da fikk jeg en liten fyr på den ene skuldra som sa at jeg burde bytte den, for ellers får minstemann ikke brukt den. På den andre siden dukket det opp en annen fyr som sa at jeg skulle ta vare på den for jeg måtte holde motet opp og tro at alt skulle gå bra.
Jeg føler jeg inngikk en kompromiss. Nemlig, at jeg bytter den ikke fordi han ikke skal få brukt den, men det er nå jeg liker den. Men faktisk tok det mye av min tid.. Mine tanker gikk hele tiden til skal, skal ikke.. Det er så sårt. Det skal jo ikke være slik.
Jeg har jo tatt vare på så mye, feks, ullundertøy fra jentene. Og når jeg gikk gjennom de nå i helgen, ble jeg med ett litt dyster.

Men ikke kan jeg skjønne at hvordan jeg tenker skal forandre ting. Mange sier jeg må ha håp, og jeg har nok det. Men samtidig klarer jeg nesten ikke å tro det skal gå bra. Det er det lille ekstra skrittet jeg ikke klarer.
Men samtidig kan jeg ikke bruke mye unødvendig krefter på å gi meg selv dårlig samvittighet fordi jeg ikke har håp nok, eller tror nok på et mirakel.

Snakket med legen i dag, og han kunne godt forstå at vi synes det så mørkt ut. Selv han er bekymret og vet ikke helt hva som skjer. Klart han håper jo, og det hadde vært litt av et resultat om de med hjelp av minstemann kom fram til en endelig behandlingsform det de mer vanskelige typene. Uansett skjer det ikke noe nå..

Det tar lang tid, og først må vi se hva beinmargsprøven viser. Enn så lenge har han det greit. Mer smerter enn vanlig, litt mer utilpass, men hadde forventa mye verre.
Han kan jo bli alvorlig syk nå etter kuren, men vi håper vi får mange dager hjemme. Snart 3 uker har vi vært på sykehuset for denne gangen.

Det er 3 uker for mye.. Til onsdag er det 1. august.. Da er det 3 mnd siden vi startet denne kampen, og livet ble snudd på hodet. Den dagen vil aldri bli den samme igjen..