Føler bare for å oppklare en ting..
Bloggen er ment til å hjelpe meg å sette ord på ting, få ned tanker på "papiret" og dele mitt syn på famlien, situasjonen og sykdommen. Hvordan hverdagen vår egentlig er. Det er ikke ment som et angrep på noen som helst, og jeg føler jeg får brukt det på det måten det er ment.
Jeg deler.. Om jeg deler for mye, for lite eller ingenting er det min sak.
Hva jeg skriver i min blogg er mine følelser og tanker, og jeg nekter å beklage for hva jeg føler. Hvis man ikke tåler å se hva jeg skriver, så la være å lese, for det kan bli veldig personlig noen ganger. Bare til advarsel..
Jeg takker så mye for hyggelige tilbakemeldinger, rørende oppmuntringer og mange, mange gode "klemmer". Jeg merker at jeg selv blir mye mer var på hva jeg _egentlig_ føler og mener når jeg ser det svart på hvitt. Det er en så teraputisk effekt, at jeg nesten føler meg avhengig.
Mor har det bedre, og ting ser litt lysere ut. Selv om "strømmen" har gått, for det er nokså mørkt enda. Når man faller ned på bakken, så kan man ikke annet enn å brette opp armene og kjempe videre. Men guuu, så godt det er å kunne kave litt. Plaske dypt og lenge i min egen selvmedlidenhets sjø. Virkelig dykke dypt..
Jeg tror alle får en periode hvor man føler seg bitteliten, uverdig, ikke til noe positivt enn å kanskje bli brukt til tørke beina på.
Far tok denne "vakten", men han skulle få hjelp om han ønsket. Jeg sitter her og får ikke ro i hodet. Tusen tanker som kverner rundt. Hvordan få dagene til å gå fram til den 23. juli. Den store beinmargsprøven med stor B. Dagen da dommen kommer..
Dagen hvor legen for alvorlig vil si at han blir bekymret.
Hva skal man si til slikt.. Enda en dato som for alltid vil endre livet vårt. Livet slik vi kjenner det.. Enten blir det veldig positivt, i hvertfall en periode, eller så blir det dystert og mange dører med muligheter lukkes.
Ingen, selv ikke de som har gått gjennom det samme, kan si hvordan det føles, sånn egentlig. Der noen ser problemer, ser andre løsninger. Jeg vet ikke hva jeg ser..
Midt oppi alt er jeg ufattelig takknemlig. Takknemlig for alt jeg har.
Rart det der.. Akkurat nå ser jeg bare hva jeg ikke klarer og jeg ser hvor heldig jeg er som har gode støttespillere. Venner, familien og andre kjente.
Jeg er ikke aleine, men samtidig føler jeg meg enormt ensom. En ensom mor, som er dypt takknemlig..
Jeg behøver ikke å klare alt.. Det er en egen frihet å kunne se sin egen begrensning.
Heldigvis ligger kjærligheten til barna i bunnen. Ingen kan fortelle meg at jeg ikke elsker barna mine. Uansett hva som skjer..
*mange rare tanker, som absolutt burde sende meg til senga straks!*
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
7 kommentarer:
Føler med deg...
Ingen kan fullt ut forstå hvordan dette er, men jeg tror jeg aner en flik av hva du føler.
Du er sterk og tøff, og har vært gjennom så ufattelig mye. Men før eller siden må man også ta vare på seg selv og få lov til å være liten og redd. Så kan man sakte men sikkert krabbe oppover igjen...
Har vært på ferie en stund, måtte innom og lese hvordan det går. Sender over noen store klemmer i natten. Tenker på dere, og skal fortsette å gjøre det!
Klem fra Lucia på NM
:klem:
Dette er din blogg, dine opplevingar og ditt liv! Det er veldig flott viss du får brukt denne bloggen som bearbeiding av det du opplever. Vi andre kan umulig klare å forestille oss kva du opplever, men du gir oss eit lite glimt inn, og vi får vere med å heie på minstemann og deg, og vi får lov å håpe, tru og be om at minstemann skal bli bra.
Det må vere tungt å vere langt nede, og berre måtte gå vidare som du må. Du har vist deg å vere sterk når du må Heidi, og nei, det vert ikkje lett, men eg føler meg trygg på at du klarer dette også.
Klem Gry
Du skriver så godt og klarer å formidle tanker og følelser så presist at jeg fryser på ryggen når jeg leser og føler at jeg et lite øyeblikk kan forestille meg litt hvordan det er å være i dine sko... Fotsett å skrive! Hvis du kan bruke dette som terapi for deg selv er det kjempeflott! Jeg kommer til å fortsette å lese bloggen din, synes den er flott. Jeg håper du klarer å moblisere krefter slik at du kommer deg gjennom den tunge perioden dere oplever nå, og at det herfra må gå oppver og fremover! Håper av hele mitt hjerte at minstemann blir frisk igjen! Lykke til videre
Rosin på NM
Vil bare gi deg en klem og si at jeg tenker veldig mye på dere.
Klem Plutseliten/Siren
Hei,
takk alle sammen..
Jeg følte bare et behov for å oppklare et par ting. Jeg ville bare understreke hva bloggen egentlig var.. Så det ikke var noen misforståelser.
Ingen har gjort noe galt, eller sagt noe galt.. Det eneste som er helt galt er totalt stillhet.
Klem til alle mine kjære, nære og bekjente..
Det er verkeleg sterkt å følge kampen til minstemann og korleis du som mamma har det oppi denne vanskelege tida. Du gir oss eit lite innblikk i korleis det er å ha eit barn som er alvorleg sjuk og kjenslene du som mamma har, både i oppturar og dagar som er meir vanskeleg. Du gir mykje av deg sjølv, noko som som rører meg djupt.Det å bruke bloggen er som du seier, ein måte å bearbeide alle dei kjenslene og opplevingane du og familien har.Det er godt å få sortert tankane og det og skrive det av seg, er for mange god hjelp.
Eg tenkjer mykje på dykk, og er innom bloggen for å følgje med på korleis det går. Det er ikkje nyskjerrigheit, men ei ærleg og oppriktig medkjensle for deg og familien din ,Heidi. Eg bur ikkje så langt unna deg, og hadde eg sett deg og minstemann, så skulle eg gjerne gitt deg ein god klem!
Stor klem frå Silje
(Kjempeglad på NM.)
hei heidi.
først nå oppdaget jeg at det gikk ann og skrive kommentarer he he...
jeg synes du skriver så mye fine ting,ting som får en til å tenke på livet på en helt annen måte...
feks ryddig hus det er ikke det viktigste her i verden,men for mange ink meg selv så går jo nesten all tid til det..
nei huff vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget men vil gi deg en stor klem og fortelle deg hvor sterk og flott jente du er..
dere kommer dere gjennom dette...det tar bare tid,
ta vare på dere alle sammen og gi lille mann en god og varm klem..tenker på han hver dag..
Legg inn en kommentar