og dag nr 6 på sykehuset..
Minstemann er hjemme på permisjon, om for bare noen timer. Det er godt å ha han hjemme.
Plutselig sa det bare stopp.. Mor orker ikke mer..
Hele kroppen skriker at den ikke orker mer.. Jeg vil ikke mer.. Jeg orker ikke! Jeg orker ikke mer sykehus, blodprøver, prøve svar, kurer, sondemat og jeg vet ikke hva.
Jeg ble bare sittende i sofan og gråte. Store tunge tårer falt.. Det er jo min tur i dag, så far i huset er ikke villig til å ta min vakt. Jeg forstår jo han delvis, for han er sliten han også. Men akkurat nå er det bare meg , meg, meg.. Jeg bader i selvmedlidenhet. Det er så ufattelig urettferdig alt sammen!
Jeg ringte spl på sykehuset, og gråt mine tapre tårer. Hun er så nydelig og forståelsesfull, og det hjalp ikke på hulkingen min. Det var visst ventet, siden jeg til nå har vært veldig "stein" ansikt. Jeg lovte jeg skulle spørre mormor om hun kunne komme, men hun er opptatt. Dessuten gjør der bare mer vondt å spørre henne. For det er _hun_ som er sliten, tappet og ikke orker mer. Det er ufattelig slitsomt for _henne_ å ha et sykt barnebarn.
Jeg ser ingen løsning, jeg ser bare svart! Alt er svart.. En laaaaaang tunnel uten lys..
Nå er minstemann våken.. Han som ikke har noe skyld i hele situasjonen. Et lite uskyldig offer i alt..
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
5 kommentarer:
Kjære Heidi...
Skulle ønske....
... at du kunne få kvile
... at sjukdommen ville snu
... at nokon kunne avlaste deg
... at du skulle klare å virkeleg slappe av dei gongane andre har ansvaret
... at det iallefall hjelper å gråte litt
... at minstemann blir frisk, og at de kan få leve slik det var ei sjølvfølge å gjere for nokre månadar sidan, som ei vanleg familie.
Hadde eg berre kunne avlaste deg litt, det er desverre ikkje så lett når eg stort sett er aleine med mine to jenter heile dagen.
Klem
Gry
Kjære,kjære deg.
Du har da all grunn til å hyle ut litt sinne,frustrasjon og bitterhet. Du har da all grunn til å gråte alle dine tårer.
Jeg kan dessverre ikke annet enn å tenke på dere, og det gjør jeg MYE.
Klem Gro
Åhh, nå triller tårene her. Stå på Heidi. Føler med deg med hele mitt hjerte.
Klem Laura
Huff,jeg blir helt ordløs.
Gråter med deg,men vet det ikke hjelper.
Håper du får den fremtiden du fortjener.
Tenker på deg og dere.
Klem fra Frysh
Åhhh..jeg får så vondt inni meg, selvom jeg ikke har et kreftsykt barn så forstår jeg frustasjonen din, det er så altfor mye å takle nå..... Tror du trenger noen som forstår deg, som du kan snakke med, som kan avlaste deg uten at du får dårlig samvittighet*klemme*
Sant som sykepleiern sier at du har stått på og vist "steinansikt", så at du føler som du gjør er jo helt logisk, kroppen og hodet har nok godt av å få utløp for disse følelsene også...
Skulle ønske jeg kunne hjulpet deg! Klem fra navn-søster...
Legg inn en kommentar