En deilig natt..

Det ble som jeg tenkte..

Natt nr 2 med stesolid gav endelig resultater. Minstemann våknet engang rundt 21 i går kveld, da hadde han dratt ut sonden. Jeg som var så glad for den hadde holdt i 3 uker. Typisk.
Men etter han fikk dratt den ut, sovnet han fint og sov til 4.30! Våknet, og jeg prøvde å få han til sove igjen, men han gråt så sårt. Fikk komme opp, og få litt pupp.
La han igjen etterpå, og han sovnet og sov til 8! La meg rundt 22 i går kveld, og det betyr nesten 10 timer i strekk. Jeg kan ikke si annet enn at jeg våknet mer trøtt enn jeg hadde vært på lenge. Det er sikkert et tegn på at jeg nå endelig har fått sovet skikkelig dyp søvn. Nå har han ikke fått medisin, for jeg håper han har "lært" seg å sove lenge. Samtidig så ville han vært helt dopa i morra når vi skal ha bursdag her, så det lønner seg ikke. Det er sterke saker!

Var på sykehuset i dag, men hentet bare noen vinduer som vi trenger til CVKen og noen bomull pads greier. Vinduer er de plastrene vi har over slangen som han har i brystet. Han trenger et spesielt plaster, som de endelig har fått bestilt.
Det må byttes hver gang han bader eller dusjer. Det tåler å bli vått, men ikke å forbli vått. Så det blir mye skifting, men vi unngår helst å dusje hele han. Helst bare vaske med klut. Det går veldig greit egentlig, selv om jeg liker å få dusja han litt innimellom. Når han får kur blir han ikke badet i det hele tatt pga han er gjerne koblet til pumpa 24 timer i døgnet.

Som sagt er det bursdag her i morgen, og det er godt. Vi har prøvd å planlegge så at det ikke falt på en dag med kur, blodprøver, og forhåpentligvis ikke med sykdom. Nå er han blitt forkjøla, og det sier de er greit. Kutter han ut å spise som han ofte gjør når han syk, så må de legge inn en ny sonde og vi må gi sondemat igjen. Håper virkelig han fortsetter å spise så godt som han gjør nå.

Det blir litt godt å få besøk også, og føle seg litt som en "normal" familie igjen. Selv om vi egentlig trosser legenes anbefaling om å ha barneselskap, men vi håper jo han vil klare det fint. Det blir endel retningslinjer som de må følge, men ellers skulle det gå greit. Vi har blitt så heldige at vi skal få lov til å bli tante og onkel igjen i november, så det blir gøy å se den lille voksende magen.
Et nytt deilig lite vidunder er på vei, og vi gleder oss veldig. Har alt kjøpt til små ting, men skulle ønske jeg visste mer hvilket kjønn den lille hadde.
Uansett blir det en liten deilig bylt..

Jeg tenkte mye på om minstemann døde før, om vi ville ha flere barn. Det var egentlig godt å få snakket om det, når du var midt i det sjokket. I det øyeblikket det begynte å synke inn at minstemann har kreft og kan dø, dukket det opp mange tanker. Spesielt i forhold til døden, og fremtiden. Får han så vondt at det er bedre om han dør nå? Klarer han seg nå, men får tilbakefall seinere og vil dø da? Hva med senskader og hans mulighet for å få barn, ny krefttype, tannskader o.s.v.
Svaret vi kom fram til var hvertfall at minstemann vil alltid forbli minstemann. Ingen kan erstatte han på noe vis. Jeg vil jo alltid være mor til 3 uansett..
Nå ble kanskje det en smule dystert, men akkurat hvor jeg er i livet nå, så er døden veldig nær. Jeg ser den på sykehuset, leser om den i avisene og den er kanskje for første gang en realitet. Den finnes, selv om jeg ikke tenker på den.
Livet slik jeg engang kjente det er totalt snudd på hodet, og slik vil det omtrent alltid være.
Rart det der.. En vanlig dag i mai. En dato jeg har opplevd mange ganger før, akkurat nå i år skulle den forandre livet mitt. En dag som jeg aldri igjen vil kunne se på som en vanlig dag. Veldig merkelig..