Superior supremacy

Det er navnet på min nye blogg.

I det vi går inn i et nytt år, uten "på denne tiden i fjor", åpnes en ny blogg. Nytt terreng skal utforskes..

Håper noen vil være med videre. Mister nok flere og flere for hvert blogg bytte, men det får nå være.

Superior`s Dominion, velkommen skal du være!

Denne sangen hører jeg på.. Veldig trist sang. Min vakre minstemann, vil alltid være for god for denne verden <3

skyfri himmel

Det eneste jeg ønsker meg er en solskinnsdag..
Denne hører jeg på, selvfølgelig.


Dette skrev jeg i fjor

Livet går sin vante gang, hverdagen kommer og dagen kommer nok snart hvor vi må ta farvel..

Om det blir til minstemann eller denne infeksjonen, vet jeg ikke.. Min så engang så sikker tro vakler veldig..

Min engang så sikker tro ja.. Den var så sikker så sikker.

Bursdagen min er stille sklidd over, og vi er enda noen dager nærmere da minstemann måtte gi tapt.
Jeg savner deg så mye... Når du dro, så tok du hele hjertet mitt med deg, og jeg klarer ikke å fylle det tomrommet. Jeg prøver å løpe vekk fra alt, men det tar meg igjen og igjen..

Hadde en grusom drøm, hvor minstemann var i ferd med å dø. Jeg våknet av at jeg hulket.. Et høyt, og langt hyl, og jeg trodde et kort øyeblikk at han var der ved siden av meg og sov. Jeg ventet å se han og vite at det bare var en drøm. Alt ramlet nedover meg, og jeg visste at han er død. Han kommer ikke mer tilbake.
Hva er dette hjertet til for, annet enn å bli knust til stadighet.

Jeg prøver bare å leve.. Overleve så godt det lar seg gjøre, men det virker umulig. Stadig er det noe som får meg ned på jorda igjen..
Blir det noengang bra igjen? Vil jeg noengang føle meg hel? Så mye har skjedd, så mye vondt. Når er det min tur?

Det er meg vs verden. Jeg står her mot veggen og venter på en sjanse. Jeg har så lyst til å hoppe i det, og si pokker heller! La det som skal skje, og bare blås i resten. Men jeg skrekkslagen, totalt fullstendig! Den minste ting kan få vippet meg helt av pinnen. Jeg har følelsene utenpå kroppen og jeg er ikke redd for å bruke de for alt de er verdt. *må pakke de vekk fort som bare det*
Men det er litt den jeg er..

Jeg er drama, jeg er en hyggelig masekopp, jeg er Heidi og jeg vet ikke hvordan jeg er noen andre. Om noen ikke vil ha meg for den jeg er, ( uten at det er en ansvarsfraskrivelse ) så kan jeg ikke gjøre annet.

Alt jeg ønsker meg er en solskinnsdag, en skyfri himmel, en problemfri time! Målet mitt er å ha det godt, og at andre rundt meg har det godt. At jeg kan være en ressurs, og en glede for andre. Jeg vil klare det.. Jeg har så lyst. Jeg prøver å finne den gamle Heidi, som var tøff og hard. Men jeg må bare innse at det er ikke meg lenger.
Denne Heidi nå er sår, og utrygg, men jeg vet ikke om jeg vil ha den andre. Jeg har lært så mye.



Langt inni meg er det et stort mørkt hull, og jeg sitter midt i det. Alt hva jeg kaver og strever så kommer jeg ikke opp. Jeg får vel bare sitte her, og lulle. Engang så blir det vel min tid også? Min tid, hvor jeg skal ha det godt.


Kjære vakre minstemann.
Jeg ser bildene dine fra tiden i fjor. Det er så vondt, så vondt.. Kroppen verker etter å kjenne deg. Holde deg i fanget mitt. Jeg tror du har besøkt meg i drømmene mine. Du har ropt på meg, og jeg kan se deg langt vekk og vinker til meg. Du er blitt stor gutt. Snart er du kanskje voksen?
Du er så uendelig vakker der du står, men du er ikke der lenge. Du snur deg snart, og løper vekk. Vekk fra meg.. Du ser ut som du har det så uendelig godt. Jeg vil at du har det bra, selv om det gjør så vondt.
Besøk meg ofte.. Det er så godt å se deg.
Jeg ville gi deg liv og kjærlighet, men jeg klarte ikke å passe på deg.
Jeg er veldig glad i deg, og tenker på deg hele tiden. Jeg savner deg, som bare en mor kan savne sitt barn.

klem fra mamma.

I give you to his heart <3

Her er en nydelig sang..

Teksten også..

Må høres..


I Give You To His Heart
by Alison Krauss

The wind is blowing down the quiet river,
a shining road that carries you alone.
Baby boy my love will last forever.
If you're to live, I must give you up to God.

I know our God will guide, protect and keep you.
Teach you faith and hold you by the heart.
Though your mother's heart is broken by your leaving,
her Father knows just who he is and who you are.

I wish that life wasn't always ending up this way,
with Heaven's love at stake and hell to pay.
But you in God's loving plan might be the missing part.
You must live.
So I give you to his heart.

The wind is blowing down the silent river,
a shining road that leaves me all alone.
A life for you's worth losing you forever.
Some day we'll stand in God's fair land, forever home.

I wish that life wasn't always ending up this way,
with Heaven's love at stake and hell to pay.
But you in God's loving plan might be the missing part.
You must live.
So I give you to his heart.

I wish that life wasn't always ending up this way,
with Heaven's love at stake and hell to pay.
But you in God's loving plan might be the missing part.
You must live.
So I give you to his heart

Dette sa jeg i fjor

Og det gjelder like mye i dag føler jeg.. Ny enya sang, bær over med meg.

Jeg er trøtt, det er seint, jeg har ikke sovet godt på flere netter, jeg bekymrer meg vanvittig, prøver å være blid, men jeg trenger det lille ekstra av tålmodighet fra andre rundt meg. Det lille ekstra som gjør at man tenker.. "nei, jeg vet ikke hvordan du har det. Kanskje du ikke vet det heller? Men uansett er jeg her for deg, og du har lov til å føle og reagere som du gjør"

Hva disse dagene gjør med meg, vet jeg ikke.. Jeg er bare kaos, mildt sagt! Jeg ler og gråter om hverandre.
Det er så ufattelig godt å være aleine, og så uendelig trist på samme tid. Jeg vil så gjerne at noen skal komme og ta det vonde bort. Det sitter der langt inni meg, og rikker seg ikke.

En klump som minner meg om hvor mislykket jeg er, og hva jeg har mistet. Hvor lite jeg betyr og hva jeg har utrettet. Det er en slitsom kamp, og jeg begynner å innse at jeg taper.
For hvert "Heidi er nede i kjelleren" -innlegg som kommer, så håper jeg støtt at jeg får de samme "Heidi skal reise seg" - innlegg. Men jeg kommer aldri lenger..

Dette er som å gå to skritt fram, og så få fengselskortet, må stå over et kast, og rykk tilbake til start alt på engang. Dette spillet som spilles med livet mitt er jeg mektig lei, men jeg vet ikke hvor jeg skal rette det sinnet hen.

Verden er jo ingenting! Den bare er der, og tar og tar.. På et år har jeg mistet min sønn, mistet min familie, og jeg står her. Er det nå jeg skal le? Jeg bare gråter..

Tiden nærmer seg dagen jeg ble født. Som jeg skulle ønske det ikke hadde skjedd..

Livet er så tungt, og jeg orker ikke bære dette aleine. Når knekker jeg? Når? Er jeg ødelagt? Jeg føler meg ødelagt.. Ødelagt på alle nivåer!

Kaos, jeg sa det var bare kaos alt sammen. Men jeg er blid, og jeg smiler, mens jeg gråter. Jeg er merkelig skrudd sammen..
Hvem der ute vil ha en som meg? Jeg kan umulig være til noen glede eller hjelp. Og jeg vil ikke ha det sånn! Heidi er sterk, og skal vise muskler. Heidi skal klare!
Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til!!
I want to be Superior!

If I could be where you are..

Synes denne sangen sier det meste!

For hver dag leser jeg blogginnlegget jeg skrev i fjor. Jeg føler meg tom.. Det er bare et skall igjen av den Heidi som engang var. Noe er ødelagt inni meg, og jeg vet ikke hvordan jeg skal fikse det. Jeg prøver så tappert å bare leve.. Ha det godt! Men det er visst ikke så enkelt.

Jeg håper jeg bare kan visne i fred, og bli borte. Jeg vil la dette mørket bare ta over hele meg, og la meg forsvinne. Akkurat som søvnen fanger tankene dine, og gjør hele kroppen slapp..

Tenk så vidunderlig å bare slippe alt sammen. Jeg ønsker å bli straffet, hardt og intenst, og jeg føler jeg blir det gang på gang. Jeg tåler nok litt til, før jeg bryter helt sammen, så det kommer nok mer..

Ta en kniv og stikk den dypt inn i hjertet mitt, så er det ferdig. Da er det endelig over..

August..

Den kom, og den drar ingen steder.

Den står der som en hånlig, smertelig påminnelse om hva jeg har mistet. August, jada..

Du har mye glede med deg, men du tok den fra meg. Men jeg står her, og jeg skal gå gjennom det.

Neste år har det ikke hvert noen, "i fjor på denne tiden". Åå.. Hvorfor? Hvorfor meg?

Jeg hadde det godt, jeg visste ikke annet.. Nå er livet mitt snudd helt rundt, og jeg fatter ikke hvordan det skal gå!

August, i din tid ble jeg født engang.. Og din tid døde min sønn, en vond død. Hva er meningen med det?

Jeg savner deg, min kjære minstemann. Det er å få som kan forstå den smerten ditt tomrom har skapt i livet mitt. Et lite menneske jeg har båret fram og født, ble tatt fra meg. Jeg elsket deg, men du fikk ikke bli.

Minstemann, jeg savner deg..

Snart august, snart ferie..

Ting er blitt litt snudd på hodet for meg, men det går bra. Denne hører jeg på

Ting jeg trodde skulle bli, ble ikke, og sånn er det. Jeg kjenner hjertet pumper, og jeg elsker livet. Kjenner at jeg lever!

Guuu, så godt det er.. Smerten som sitter i meg sier meg at jeg har gjort noe dumt, men det er fordi jeg har glemt hvem jeg er og hva jeg skal.
Minstemann, denne er for deg!

Jeg savner deg og skulle ønske du var her. Du var gutten i mitt liv, og nå er du ikke mer. Jeg setter så uendelig stor pris på at jeg fikk ha deg den lille stunden.

Stort lengre ned kan jeg ikke falle heller. Hehe..Min stund vil komme..

Jeg kjenner alle musklene spenner seg, kroppen reiser seg. Alle de tåkete tankene klarner og jeg kjenner meg mer meg enn på lenge. Jeg har det godt, vondt og alt på engang.

Jeg er nesten litt i sjokk, for jeg tar ting heeelt anderledes enn jeg hadde regnet med. Men easy come, easy go, er det ikke noe sånt?

Jeg vet mer enn jeg gir uttrykk for, og jeg kan med hundre prosent sikkerhet si at min tid kommer. Da Heidi blir sett, og elsket for den jeg er, og jeg gleder meg.
For hver dag, så er jeg et skritt nærmere min tid.

Min tid starter vel egentlig til fredag for da er det ferie. Hva som skjer vet jeg ikke, men jeg har alt kommet fram til et par ting. Det er så godt å ha venner, familie, og andre som bryr seg. Jeg er ikke aleine! Ikke et øyeblikk..

For første gang på lenge så gråter jeg skikkelig. Snørr og tårer renner, og det er så godt. Etter regn kommer sol, og jeg gleder meg..

Heidi reiser og blir stående. Det er det ingen tvil om!

I stormens sentrum er det stille..

og nå er det stille.. Ikke min favoritt person, men falt for sangen.. Denne hører jeg på. Som jeg alltid har sagt, så finner sangene meg. Hvem jeg skal holde meg fast til, aner jeg ikke..

I går var det fortvilelse og sinne, i dag er det helt stille. Jeg kan ikke gjøre mer..

Hvorfor føler jeg at ting er over? Det har jo knapt begynt. Livet mitt har knapt begynt i den hele og store sammenhengen, hvorfor føles det da som om alt er forgjeves?

En ting jeg kjenner nå er ro, eller jeg vil kjenne ro, så jeg krever at kroppen skal gi meg det, nuh! Slår magen en kolbotte til, så hyler jeg. Livet mitt er stadig i bevegelse, mye mer enn for andre synes jeg. Jeg vil bare ha ro, nyte, leke, le, smile, stå støtt.
Jeg tror jeg skal klare det. En ting jeg vet nå er at jeg overlever. Jeg har en flott mamma som støtter meg i alt, og jeg har to nydelige jenter.

Ja, jeg skal overleve. Jeg skal ha det godt, og jeg skal sørge for det. På alle mulige måter. Flere forteller meg at snart er det min tur.. Min tur til å oppleve noe fint. Jeg trodde jeg hadde funnet det på mange vis, men kanskje ikke?

Jeg føler ting er kaos, men samtidig er jeg mer klar enn noensinne. Jeg skal klare dette.. Et nytt sett å tenke, et nytt sett å leve på. Jeg gleder meg til fortsettelsen..

Jeg bretter opp armene og gjør nye tak. Minstemann, jeg aner ikke hvor du er eller hvordan du har det. Kanskje du bare sover dypt og tungt, og aner fred og ingen fare. Jeg vet hvertfall at jeg elsker deg, og jeg elsker livet. Jeg vil leve, og jeg vil ha det godt.

Jeg gleder meg!!

Dagene går, og den store D -dagen nærmer seg..

Men får jeg sørget? Får jeg tenkt på minstemann? Nei, ikke så mye føler jeg..

Det er så mye annet rundt som tar tid og krefter. På et tidspunkt hvor jeg ønsket å ha gode mennesker rundt meg, som er glad i meg, som vil meg vel, så vender mange meg ryggen. De jeg virkelig trodde stod meg nærmest, tråkker på meg.

Jeg klarer ikke så sloss.. Jeg klarer ikke å gråte. Jeg har grått for flere år, bare det siste året. Hvor mange ganger SKAL jeg måtte hente meg opp for kjelleren!?
Å si at man ikke ønsker å såre meg, hva betyr det? ingenting..

Folk gjør det likevel.. Jeg gjør ikke annet enn å gi meg selv, og gi av hjertet mitt. Jeg vakler der jeg står, og håper jeg står støtt. Jeg kan heller ikke si noe om fremtiden, jeg vil helst bare grave meg ned.
Jeg takler ikke å tenke på framtiden engang.. Annet enn å ha en viss peiling på hva jeg skal og ca når. Alt annet er på is..

Jeg vil leve hver dag som om den var den siste, omringe meg med mennesker som er gode og trygge på seg selv. Slik at jeg engang kan bli trygg på meg, og hva jeg vil. Jeg bare vet hva hjertet mitt vil, men fornuften har sagt takk for seg.

Fornuften min sier jeg skal løpe, blokkere, mure meg inne!! Hvorfor gjør jeg ikke det?! Nei, jeg har lovt minstemann å leve til hjertet brister. Oppleve alt han ikke fikk!

Jeg vil bare ha det godt, og jeg trodde jeg hadde det godt.. Inntil noen dro teppet fra meg under beina mine, igjen!

Ja, jeg er sterk, men selv ikke jeg vet hvor mye mer jeg kan tåle. Jeg føler meg så sårbar, så liten, så absolutt verdiløs!

sola skinner..

Kjære minstemann <3

Du er så borte for meg. Har du vært her? Har jeg kjent deg i magen? Det er så rart. Akkurat på denne tiden fikk vi vite at cellegift kur nr 3 hadde fungert, men fem dager seinere viste det seg å være en fiasko. Fra himmel til helvete på 5 dager.


Så rart.. Så inderlig underlig og merkelig å tenke på. Du ble til, du var her, og nå er du borte. Helt borte! Vekk.. Også skal jeg leve videre som om ingenting har skjedd? for hva har skjedd?

Et lyn nedslag! En tyv i natten som kom i mitt hjem og røvet noe av det mest verdifulle jeg har/hadde. Og ingen kan noen sinne være trygge.. aldri..

Rart. Jeg klarer ikke få noe annet ord enn rart! Det bare er så rart å se den lille kroppen ligge i fanget mitt, og jeg kjenner lukten og lyden av deg.
Merkelig og rart.. Jeg tror virkelig du har vært her.. Med hele deg. Ja, det håper jeg..

klem fra mamma

Hjertet mitt..

Er det bare å tråkke på, dolke, ødelegge.. Det har ingen verdi, ei heller er det beskyttet på noe vis.

Jeg føler meg sviktet på den verste tenkelige måten, og sparket i fjeset. Jeg aner ikke hvordan jeg skal karre meg opp igjen!

I går hadde jeg en vond dag allerede pga minstemann.. Er det ikke grenser for hva som kan skje med meg? Skal jeg virkelig lide på alle mulige tenkelige måter!!

Hva er galt med meg?! Hvorfor fortjener jeg ingenting?!

vakre juni

men du glimrer med ditt fravær.. Som vanlig.. Denne hører jeg på

Du kommer når jeg skal sove. Du smiler så søtt. Så gråter du så sårt.. også ligger du der tung i armene mine.. Kald..

Det er over..

Vakre minstemannen min.

Always be mine..

Grrr

Dette er ikke dagen for å skrive noe som helst..

Denne hører jeg på..

Livet er bare mitt! jeg skjønner det.. JEG skal ordne opp, alt som er..

Jeg har SKJØNT det!

Jeg er sååååå sint!

Dumme liv, dumme kreft, dumme meg.. Hvorfor gidder jeg?!

Jeg savner deg, minstemann. Jeg savner å snuse inn din gode duft, din unike evne til å få meg til å le.. Jeg bare savner deg så inderlig! Jeg savner den tryggheten og roen jeg hadde med deg. Tålmodigheten som bare du gav meg. Den er borte, og tilbake sitter det bare et stort hull.

Hva skal jeg fylle det med? Hvor er noen lyspunkter? Jeg finner dem ikke.. Hjelp meg, minstemann.

Jeg trenger noen..

snart juni.

Og tiden for når bloggen først begynte..

Merkedagene står i kø! Det kjennes på hele meg..

Søvnen er helt på bærtur, og jeg lurer på om jeg burde få forlenget sykemeldingen.

En liten oppdatering, da det er mange av dere der ute som spør. Det er veldig hyggelig, men jeg får ikke alltid anledningen til å svare.

Vi flytter jeg og jentene i leilighet den 1. juni. Jeg tror jeg skal ha alt jeg trenger, men det er mye å skulle bygge opp.
Meg personlig går det bra med.. Det som skrives her er et lite snitt av sorgen jeg bærer som er konstant. Men jeg kan gjerne smile og le, men det sitter der. Alltid..
Og jeg vil ikke at det skal gå bort heller. Det hjelper meg til å huske hvorfor jeg lever og hva som driver meg..

I juni i fjor så var det totalt 120 cm mer av Heidi enn det er i år. Totalt minus 25 kg.. Men det er endel igjen.
Jobber meg gradvis nedover, men ting tar tid.

Jentene har det godt, og tar det foreløpig med knusende ro. De har visst lenge at de skal flytte, og gleder seg. Det har vært mye for de, men det virker som om de tar det veldig bra. Må bare rose skolen og barnehagen for flott jobb..

Mange etterspør et kontonummer, eller en mulighet til å hjelpe. Det er så rørende! Kontonummeret her på siden er etter hva jeg forstår høyst aktiv.
Men for all del.. Det er ingen tvang! :o)

jeg beveger meg inn i nytt terreng, og det er spennende og rart. For hver dag så glemmer jeg mer og mer av det som har vært. Det blir borte som i en tåke, og det er greit. Jeg gleder meg over livet mitt, og hver dag jeg får i gave.

Jeg gav engang et lite liv, men noen tok det fra meg. Jeg vil aldri tilgi at det skjedde. Men jeg vil gjøre så godt jeg kan for å sloss for det som er igjen.

klem fra Heidi

17. mai er overstått..

og et åpent sår er det eneste som er igjen...

Du var ikke her i dag. Været var ufyselig og det snødde og regnet.. Egentlig like greit. Da føltes det ikke så galt å være minst mulig ute.

Savnet deg så veldig...

Så andre søte små gutter og jenter som lekte og viftet med flagg, men du var ikke her.

Du vil aldri være her.. Du er borte. Jeg savner deg veldig.
Jeg har sett videoen din igjen, og igjen.. Det slutter ikke å gjøre vondt.

Sorg er tungt å bære ensom..

Det skulle jeg aldri ha sagt

Tårene renner i strie strømmer..

Lys ble tent på graven, og der fant jeg roser, noen hestehov og en liten leke.

Det verker i brystet, og kroppen er nok mer sliten enn jeg tror. Jeg var så lykkelig..

Vil det noengang bli slik? Vil jeg noengang få kjenne ekte lykke igjen? Kjenne en klem som varmer, og som er ekte?

Minstemann.. Jeg savner deg.

Kjære minstemann

Denne hører jeg på..

Tankene mine er ofte hos deg. Jeg lengter etter å kjenne kroppen din mot min. Kjenne gleden og forventningen over at du skal komme til meg.
Jeg gråter nesten ikke. Det er som om alle tårene har tørket bort..

Hodet mitt er ganske kaotisk, men det går fint. Du er der hele tiden. Nå mer enn noensinne.
Vil jeg noen gang se deg igjen? Se dine vakre blå øyne som smiler i mot meg?

Min vakre gutt.. Jeg savner deg.

På denne tiden i fjor gikk du gjennom din første cellegift kur. Vi var så håpefulle og glade, for du skulle komme hjem til 17. mai.

Mellomste sa det så klart i dag.
"Forrige gang var vi 5, nå er vi bare 4. Jeg savner minstemann jeg"

Dagene nærmer seg...

Og jeg tenker på min vakre lille gutt.

Blogg nr 2 er avsluttet, og vil stå som stengt fram til den er kopiert og slettet. Ingen andre har tilgang enn meg, selv om det kan virke slik.

Livet etterpå har vært turbulent. Med mye motgang, og jeg lurer på når hva mer som skal skje. Nærmest tragikomisk hele greia!
Dette blir et spennende år for meg og jentene, og jeg kjenner for første gang på lenge at jeg gleder meg.

Minstemann

Du er min sønn, min vakre gutt. Du var mitt alt.. Ingen kan erstatte deg. Jeg savner deg veldig..

Hjertet mitt svulmer av stolthet med tanke på at jeg fikk ha deg i livet mitt. Min, vakre, vakre sønn. Jeg elsker deg.

klem fra mamma