Og tiden for når bloggen først begynte..
Merkedagene står i kø! Det kjennes på hele meg..
Søvnen er helt på bærtur, og jeg lurer på om jeg burde få forlenget sykemeldingen.
En liten oppdatering, da det er mange av dere der ute som spør. Det er veldig hyggelig, men jeg får ikke alltid anledningen til å svare.
Vi flytter jeg og jentene i leilighet den 1. juni. Jeg tror jeg skal ha alt jeg trenger, men det er mye å skulle bygge opp.
Meg personlig går det bra med.. Det som skrives her er et lite snitt av sorgen jeg bærer som er konstant. Men jeg kan gjerne smile og le, men det sitter der. Alltid..
Og jeg vil ikke at det skal gå bort heller. Det hjelper meg til å huske hvorfor jeg lever og hva som driver meg..
I juni i fjor så var det totalt 120 cm mer av Heidi enn det er i år. Totalt minus 25 kg.. Men det er endel igjen.
Jobber meg gradvis nedover, men ting tar tid.
Jentene har det godt, og tar det foreløpig med knusende ro. De har visst lenge at de skal flytte, og gleder seg. Det har vært mye for de, men det virker som om de tar det veldig bra. Må bare rose skolen og barnehagen for flott jobb..
Mange etterspør et kontonummer, eller en mulighet til å hjelpe. Det er så rørende! Kontonummeret her på siden er etter hva jeg forstår høyst aktiv.
Men for all del.. Det er ingen tvang! :o)
jeg beveger meg inn i nytt terreng, og det er spennende og rart. For hver dag så glemmer jeg mer og mer av det som har vært. Det blir borte som i en tåke, og det er greit. Jeg gleder meg over livet mitt, og hver dag jeg får i gave.
Jeg gav engang et lite liv, men noen tok det fra meg. Jeg vil aldri tilgi at det skjedde. Men jeg vil gjøre så godt jeg kan for å sloss for det som er igjen.
klem fra Heidi
tirsdag 27. mai 2008
søndag 18. mai 2008
17. mai er overstått..
og et åpent sår er det eneste som er igjen...
Du var ikke her i dag. Været var ufyselig og det snødde og regnet.. Egentlig like greit. Da føltes det ikke så galt å være minst mulig ute.
Savnet deg så veldig...
Så andre søte små gutter og jenter som lekte og viftet med flagg, men du var ikke her.
Du vil aldri være her.. Du er borte. Jeg savner deg veldig.
Jeg har sett videoen din igjen, og igjen.. Det slutter ikke å gjøre vondt.
Sorg er tungt å bære ensom..
Du var ikke her i dag. Været var ufyselig og det snødde og regnet.. Egentlig like greit. Da føltes det ikke så galt å være minst mulig ute.
Savnet deg så veldig...
Så andre søte små gutter og jenter som lekte og viftet med flagg, men du var ikke her.
Du vil aldri være her.. Du er borte. Jeg savner deg veldig.
Jeg har sett videoen din igjen, og igjen.. Det slutter ikke å gjøre vondt.
Sorg er tungt å bære ensom..
tirsdag 13. mai 2008
Det skulle jeg aldri ha sagt
Tårene renner i strie strømmer..
Lys ble tent på graven, og der fant jeg roser, noen hestehov og en liten leke.
Det verker i brystet, og kroppen er nok mer sliten enn jeg tror. Jeg var så lykkelig..
Vil det noengang bli slik? Vil jeg noengang få kjenne ekte lykke igjen? Kjenne en klem som varmer, og som er ekte?
Minstemann.. Jeg savner deg.
Lys ble tent på graven, og der fant jeg roser, noen hestehov og en liten leke.
Det verker i brystet, og kroppen er nok mer sliten enn jeg tror. Jeg var så lykkelig..
Vil det noengang bli slik? Vil jeg noengang få kjenne ekte lykke igjen? Kjenne en klem som varmer, og som er ekte?
Minstemann.. Jeg savner deg.
Kjære minstemann
Denne hører jeg på..
Tankene mine er ofte hos deg. Jeg lengter etter å kjenne kroppen din mot min. Kjenne gleden og forventningen over at du skal komme til meg.
Jeg gråter nesten ikke. Det er som om alle tårene har tørket bort..
Hodet mitt er ganske kaotisk, men det går fint. Du er der hele tiden. Nå mer enn noensinne.
Vil jeg noen gang se deg igjen? Se dine vakre blå øyne som smiler i mot meg?
Min vakre gutt.. Jeg savner deg.
På denne tiden i fjor gikk du gjennom din første cellegift kur. Vi var så håpefulle og glade, for du skulle komme hjem til 17. mai.
Mellomste sa det så klart i dag.
"Forrige gang var vi 5, nå er vi bare 4. Jeg savner minstemann jeg"
Tankene mine er ofte hos deg. Jeg lengter etter å kjenne kroppen din mot min. Kjenne gleden og forventningen over at du skal komme til meg.
Jeg gråter nesten ikke. Det er som om alle tårene har tørket bort..
Hodet mitt er ganske kaotisk, men det går fint. Du er der hele tiden. Nå mer enn noensinne.
Vil jeg noen gang se deg igjen? Se dine vakre blå øyne som smiler i mot meg?
Min vakre gutt.. Jeg savner deg.
På denne tiden i fjor gikk du gjennom din første cellegift kur. Vi var så håpefulle og glade, for du skulle komme hjem til 17. mai.
Mellomste sa det så klart i dag.
"Forrige gang var vi 5, nå er vi bare 4. Jeg savner minstemann jeg"
lørdag 3. mai 2008
Dagene nærmer seg...
Og jeg tenker på min vakre lille gutt.
Blogg nr 2 er avsluttet, og vil stå som stengt fram til den er kopiert og slettet. Ingen andre har tilgang enn meg, selv om det kan virke slik.
Livet etterpå har vært turbulent. Med mye motgang, og jeg lurer på når hva mer som skal skje. Nærmest tragikomisk hele greia!
Dette blir et spennende år for meg og jentene, og jeg kjenner for første gang på lenge at jeg gleder meg.
Minstemann
Du er min sønn, min vakre gutt. Du var mitt alt.. Ingen kan erstatte deg. Jeg savner deg veldig..
Hjertet mitt svulmer av stolthet med tanke på at jeg fikk ha deg i livet mitt. Min, vakre, vakre sønn. Jeg elsker deg.
klem fra mamma
Blogg nr 2 er avsluttet, og vil stå som stengt fram til den er kopiert og slettet. Ingen andre har tilgang enn meg, selv om det kan virke slik.
Livet etterpå har vært turbulent. Med mye motgang, og jeg lurer på når hva mer som skal skje. Nærmest tragikomisk hele greia!
Dette blir et spennende år for meg og jentene, og jeg kjenner for første gang på lenge at jeg gleder meg.
Minstemann
Du er min sønn, min vakre gutt. Du var mitt alt.. Ingen kan erstatte deg. Jeg savner deg veldig..
Hjertet mitt svulmer av stolthet med tanke på at jeg fikk ha deg i livet mitt. Min, vakre, vakre sønn. Jeg elsker deg.
klem fra mamma
lørdag 8. september 2007
Begravelsen
Nå var dagen over..
Det var en nydelig sermoni, om jeg får si det selv. Det var vakkert pyntet og det innholdt både latter og tårer. Beskrivelsen av minstemann var kjempe fin..
Det var blomster fra ukjente og kjente. Det varmet veldig..
Siden vi valgte å ta med de nærmeste til graven, så fikk vi ikke hilst på alle. Men takket være kondolanse kortene og andre, så vet vi hvem som var der.
Besteforeldre og andre fikk tilbud om å se minstemann, og det var nok godt for noen. Spesielt de som ikke hadde sett han mens han var syk. Det ble mer virkelig på en måte..
Noen har ikke turt, og de har jeg lovt skal få se bilder om de ønsker.
Han var så uendelig vakker, men han lignet ikke seg selv. Han var altfor hoven, men han var penere i går enn forrige fredag da vi så han i kapellet på riksen.
Jeg skulle si noen ord, men hele diktet mitt ble borte. Det diktet som plutselig dukket opp kvelden i forveien, som passet ypperlig. Hvor det er blitt av aner jeg ikke, men det er kanskje like greit. Jeg glemte noe, men jeg overlever.
The Cord
We are connected,
My child and I, by
An invisible cord
Not seen by the eye.
It's not like the cord
That connects us 'til birth
This cord can't been seen
By any on Earth.
This cord does it's work
Right from the start.
It binds us together
Attached to my heart.
I know that it's there
Though no one can see
The invisible cord
From my child to me.
The strength of this cord
Is hard to describe.
It can't be destroyed
It can't be denied.
It's stronger than any cord
Man could create
It withstands the test
Can hold any weight.
And though you are gone,
Though you're not here with me,
The cord is still there
But no one can see.
It pulls at my heart
I am bruised...I am sore,
But this cord is my lifeline
As never before.
I am thankful that God
Connects us this way
A mother and child
Death can't take it away!
Author Unknown
Det passer så godt for meg. Jeg har lest så mange fine dikt, og mange varmer veldig. Jeg finner dog ikke trøst i å tenke at Gud skal ha hentet Minstemann, eller himmelen trengte han på et vis. Jeg ser ingen mening i dette, så da er det helt uforståelig for meg å tro at Gud skal ha gjort det.
Men tro meg, det blir det første jeg spør om når jeg selv kommer dit engang. Hvorfor minstemann ikke ble frisk..
Minnestunden etterpå var hyggelig.. Det var godt å kunne le litt, gråte litt og spise litt. Flere medlemmer av familien min har ikke hilst på sviger familien-delen, så det var godt å ha gjort det. Men vi sier hele tiden at vi engang skal samle hele familien, for vi holdt aldri noen bryllupsfest, men jeg tør ikke love noe. Det hadde vært hyggelig hvertfall..
Bloggen er straks slutt..
Det har vært så hyggelig å bli kjent med mange flotte mennesker.. Det har vært så mange flotte tilbakemeldinger, meldinger, varme klemmer, og for å ikke snakke om pengestøtte, blomster og gaver. Det er helt utrolig..
Mange føler de har blitt kjent med oss, og med meg. Det blir et anti-klimaks, for det har vært intense måneder, daglige oppdateringer, dramatikk til tusen. Heldigvis er ikke mitt liv så fryktelig spennende ellers. De fleste som kjenner meg kan trygt si at jeg er passe kjedelig, passe normal og med en syk-rar humor. Jeg liker å le.
Jeg er som regel optimistisk, og har et positivt syn på livet. Jeg prøver å ta ting som de kommer og gjerne med et smil. Alt har som regel en løsning.
For å beskrive mor utseende messig er jeg passe høy, alt for tjukk, har gått fra blond til brunette. Er nok opprinnelig en mellomting, men siden jeg er så mørk i øynene så kan jeg skli rett inn som skikkelig brunette.
Jeg sminker meg sjelden eller grer håret for den del.
Jeg bare er meg.. Klønete, latterlige, kontroll friken som har nådd et nytt kaos i livet da hun mistet sønnen sin.
Jeg har tråkket over en grense i livet.. En del av min naturlige naivitet er borte, men jeg har full tillit til verden. At den retter seg opp på et vis, at livet igjen blir godt å leve til neste krise eller kaos.
Nå begynner tiden etterpå, det blir dokumentert på en annen blogg..
Det var en nydelig sermoni, om jeg får si det selv. Det var vakkert pyntet og det innholdt både latter og tårer. Beskrivelsen av minstemann var kjempe fin..
Det var blomster fra ukjente og kjente. Det varmet veldig..
Siden vi valgte å ta med de nærmeste til graven, så fikk vi ikke hilst på alle. Men takket være kondolanse kortene og andre, så vet vi hvem som var der.
Besteforeldre og andre fikk tilbud om å se minstemann, og det var nok godt for noen. Spesielt de som ikke hadde sett han mens han var syk. Det ble mer virkelig på en måte..
Noen har ikke turt, og de har jeg lovt skal få se bilder om de ønsker.
Han var så uendelig vakker, men han lignet ikke seg selv. Han var altfor hoven, men han var penere i går enn forrige fredag da vi så han i kapellet på riksen.
Jeg skulle si noen ord, men hele diktet mitt ble borte. Det diktet som plutselig dukket opp kvelden i forveien, som passet ypperlig. Hvor det er blitt av aner jeg ikke, men det er kanskje like greit. Jeg glemte noe, men jeg overlever.
The Cord
We are connected,
My child and I, by
An invisible cord
Not seen by the eye.
It's not like the cord
That connects us 'til birth
This cord can't been seen
By any on Earth.
This cord does it's work
Right from the start.
It binds us together
Attached to my heart.
I know that it's there
Though no one can see
The invisible cord
From my child to me.
The strength of this cord
Is hard to describe.
It can't be destroyed
It can't be denied.
It's stronger than any cord
Man could create
It withstands the test
Can hold any weight.
And though you are gone,
Though you're not here with me,
The cord is still there
But no one can see.
It pulls at my heart
I am bruised...I am sore,
But this cord is my lifeline
As never before.
I am thankful that God
Connects us this way
A mother and child
Death can't take it away!
Author Unknown
Det passer så godt for meg. Jeg har lest så mange fine dikt, og mange varmer veldig. Jeg finner dog ikke trøst i å tenke at Gud skal ha hentet Minstemann, eller himmelen trengte han på et vis. Jeg ser ingen mening i dette, så da er det helt uforståelig for meg å tro at Gud skal ha gjort det.
Men tro meg, det blir det første jeg spør om når jeg selv kommer dit engang. Hvorfor minstemann ikke ble frisk..
Minnestunden etterpå var hyggelig.. Det var godt å kunne le litt, gråte litt og spise litt. Flere medlemmer av familien min har ikke hilst på sviger familien-delen, så det var godt å ha gjort det. Men vi sier hele tiden at vi engang skal samle hele familien, for vi holdt aldri noen bryllupsfest, men jeg tør ikke love noe. Det hadde vært hyggelig hvertfall..
Bloggen er straks slutt..
Det har vært så hyggelig å bli kjent med mange flotte mennesker.. Det har vært så mange flotte tilbakemeldinger, meldinger, varme klemmer, og for å ikke snakke om pengestøtte, blomster og gaver. Det er helt utrolig..
Mange føler de har blitt kjent med oss, og med meg. Det blir et anti-klimaks, for det har vært intense måneder, daglige oppdateringer, dramatikk til tusen. Heldigvis er ikke mitt liv så fryktelig spennende ellers. De fleste som kjenner meg kan trygt si at jeg er passe kjedelig, passe normal og med en syk-rar humor. Jeg liker å le.
Jeg er som regel optimistisk, og har et positivt syn på livet. Jeg prøver å ta ting som de kommer og gjerne med et smil. Alt har som regel en løsning.
For å beskrive mor utseende messig er jeg passe høy, alt for tjukk, har gått fra blond til brunette. Er nok opprinnelig en mellomting, men siden jeg er så mørk i øynene så kan jeg skli rett inn som skikkelig brunette.
Jeg sminker meg sjelden eller grer håret for den del.
Jeg bare er meg.. Klønete, latterlige, kontroll friken som har nådd et nytt kaos i livet da hun mistet sønnen sin.
Jeg har tråkket over en grense i livet.. En del av min naturlige naivitet er borte, men jeg har full tillit til verden. At den retter seg opp på et vis, at livet igjen blir godt å leve til neste krise eller kaos.
Nå begynner tiden etterpå, det blir dokumentert på en annen blogg..
torsdag 6. september 2007
Dagen før dagen
Og dagen går ganske rolig for seg..Dagen i morgen ligger også på nettet. Se her..
Det blir mange telefoner, mange blomster, men det er greit. Eneste er at jeg er litt utsnakket. Stemmen er hes, og jeg er litt sliten.
Fikk øynene opp for denne sangen, som en god vennine, etterhvert ganske nær vennine sendte meg. Så den hører jeg på nå.
Jeg trodde jeg hadde skrevet om dette før, så jeg har drevet og lett etter blogginnlegget, men jeg fant det ikke. Eneste jeg fant var "vondt" over å ha lest alle de gamle innleggene..
Poenget mitt, er at jeg har ofte fått spørsmålet om jeg spør meg selv hvorfor. Hvorfor skulle han bli syk.. Og svaret mitt har alltid vært hvorfor ikke? Jeg er ikke skjermet fra alt det vonde i verden. Det står ikke skrevet et sted at smerte aldri skal nå meg.
Jeg har nesten hatt en mer ekstrem følelse av at det _kunne_ veldig godt hende meg, og jeg fryktet det mange ganger.
Jeg tror heller ikke at jeg har gjort noe for å fortjene dette. Det er ingen kosmisk sammensvergelse som sier at jeg er så dust, at dette må jeg få som straff.
Jeg tenker heller ikke, at det er typisk meg. For det er typisk av meg at gode ting skjer også.
Jeg tenker at det er ingen mening i dette.. Det er ingens vilje at slikt skjer, men jeg tror på en god Gud som tar seg av minstemann. Det har han lovt, at han skal sørge for at de minste skal bli de største. Han har lovt at vi skal treffes igjen..
Jeg tror ikke noe slikt vil skje meg igjen. Jeg tror det jeg setter meg fore skal bli en suksess. Finner jeg en jobb, som forøvrig må finne meg akkurat nå for jeg leter ikke enda, så er jeg sikker på at jeg blir kjempe god på det.
Hva det enn er.. Det skal gå meg vel i livet..
Skulle jeg være så heldig å få oppleve å bli gravid engang ( som ikke er mulig rent teoretisk) så tror jeg det ville gå bra. Jeg må bare og jeg VIL tro at det går bra. Og skulle det ikke gå bra, så har Gud lovt meg å være der gjennom tykt og tynt.
Sikkert en mager trøst for noe, men for meg er det en lettelse. Noen vil sikkert kalle meg dum som søker trøst i noe som i deres øyne ikke finnes.
Men jeg vet bare det jeg vet.. Jeg kan ikke med det han har lært og vist meg lukke øynene for Han.
Jeg vil igjen takke for all støtte og gode kommentarer. Det er så rørende å se hvor mange minstemann har berørt med sitt korte liv. Jeg har tenkt mange ganger på hva om jeg ikke hadde skrevet bloggen. Jeg har jo et nettverk, men jeg har søkt mye trøst ved å lese og skrive.
Ingen har fått lov til å lese innlegget før jeg har lagt det ut. Føler at da er den bare min, og jeg tenker ikke på at andre leser den. Sikkert veldig skummelt, men jeg har alltid skrevet det som har ramla ned i hodet mitt.
Så på den jordmor serien i går som går på nrk. Det var så vakkert og fint, men samtidig hvor smertefult det var. Jeg gråt og gråt, som om jeg hadde millioner med tårer som ventet på å komme ut. Jeg så den lille nye verdensborgeren.. Så fersk og vakker. Alle minner fra minstemann dukket opp igjen, og det var veldig vondt. Da visste vi ingenting..
Vi var bare så lettet at alt gikk bra, og var så utrolig stolte av å ha fått en så vakker sønn. Alle tankene mine gikk jeg gjennom.. Jeg gikk gjennom smerte, 9 mnd med svangerskap, flere måneder med søvnmangel, men man gjør det for gevinsten. Man gjør alt, for å få premien. Et velskapt barn, som man skal følge. Vokse opp, se ta sine første skritt, smile sine største smil, bli levert i barnehagen og skolen for første gang. Få mange varme og snørrete klemmer..
Og de er verdt det. De er verdt alt sammen.. Selv om man blir sliten..
Jeg håper jeg får muligheten engang å kunne oppleve det ferske lille vakre barnet.
Kanskje som mormor?
Det blir mange telefoner, mange blomster, men det er greit. Eneste er at jeg er litt utsnakket. Stemmen er hes, og jeg er litt sliten.
Fikk øynene opp for denne sangen, som en god vennine, etterhvert ganske nær vennine sendte meg. Så den hører jeg på nå.
Jeg trodde jeg hadde skrevet om dette før, så jeg har drevet og lett etter blogginnlegget, men jeg fant det ikke. Eneste jeg fant var "vondt" over å ha lest alle de gamle innleggene..
Poenget mitt, er at jeg har ofte fått spørsmålet om jeg spør meg selv hvorfor. Hvorfor skulle han bli syk.. Og svaret mitt har alltid vært hvorfor ikke? Jeg er ikke skjermet fra alt det vonde i verden. Det står ikke skrevet et sted at smerte aldri skal nå meg.
Jeg har nesten hatt en mer ekstrem følelse av at det _kunne_ veldig godt hende meg, og jeg fryktet det mange ganger.
Jeg tror heller ikke at jeg har gjort noe for å fortjene dette. Det er ingen kosmisk sammensvergelse som sier at jeg er så dust, at dette må jeg få som straff.
Jeg tenker heller ikke, at det er typisk meg. For det er typisk av meg at gode ting skjer også.
Jeg tenker at det er ingen mening i dette.. Det er ingens vilje at slikt skjer, men jeg tror på en god Gud som tar seg av minstemann. Det har han lovt, at han skal sørge for at de minste skal bli de største. Han har lovt at vi skal treffes igjen..
Jeg tror ikke noe slikt vil skje meg igjen. Jeg tror det jeg setter meg fore skal bli en suksess. Finner jeg en jobb, som forøvrig må finne meg akkurat nå for jeg leter ikke enda, så er jeg sikker på at jeg blir kjempe god på det.
Hva det enn er.. Det skal gå meg vel i livet..
Skulle jeg være så heldig å få oppleve å bli gravid engang ( som ikke er mulig rent teoretisk) så tror jeg det ville gå bra. Jeg må bare og jeg VIL tro at det går bra. Og skulle det ikke gå bra, så har Gud lovt meg å være der gjennom tykt og tynt.
Sikkert en mager trøst for noe, men for meg er det en lettelse. Noen vil sikkert kalle meg dum som søker trøst i noe som i deres øyne ikke finnes.
Men jeg vet bare det jeg vet.. Jeg kan ikke med det han har lært og vist meg lukke øynene for Han.
Jeg vil igjen takke for all støtte og gode kommentarer. Det er så rørende å se hvor mange minstemann har berørt med sitt korte liv. Jeg har tenkt mange ganger på hva om jeg ikke hadde skrevet bloggen. Jeg har jo et nettverk, men jeg har søkt mye trøst ved å lese og skrive.
Ingen har fått lov til å lese innlegget før jeg har lagt det ut. Føler at da er den bare min, og jeg tenker ikke på at andre leser den. Sikkert veldig skummelt, men jeg har alltid skrevet det som har ramla ned i hodet mitt.
Så på den jordmor serien i går som går på nrk. Det var så vakkert og fint, men samtidig hvor smertefult det var. Jeg gråt og gråt, som om jeg hadde millioner med tårer som ventet på å komme ut. Jeg så den lille nye verdensborgeren.. Så fersk og vakker. Alle minner fra minstemann dukket opp igjen, og det var veldig vondt. Da visste vi ingenting..
Vi var bare så lettet at alt gikk bra, og var så utrolig stolte av å ha fått en så vakker sønn. Alle tankene mine gikk jeg gjennom.. Jeg gikk gjennom smerte, 9 mnd med svangerskap, flere måneder med søvnmangel, men man gjør det for gevinsten. Man gjør alt, for å få premien. Et velskapt barn, som man skal følge. Vokse opp, se ta sine første skritt, smile sine største smil, bli levert i barnehagen og skolen for første gang. Få mange varme og snørrete klemmer..
Og de er verdt det. De er verdt alt sammen.. Selv om man blir sliten..
Jeg håper jeg får muligheten engang å kunne oppleve det ferske lille vakre barnet.
Kanskje som mormor?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
