Dagen før dagen

Og dagen går ganske rolig for seg..Dagen i morgen ligger også på nettet. Se her..

Det blir mange telefoner, mange blomster, men det er greit. Eneste er at jeg er litt utsnakket. Stemmen er hes, og jeg er litt sliten.


Fikk øynene opp for denne sangen, som en god vennine, etterhvert ganske nær vennine sendte meg. Så den hører jeg på nå.

Jeg trodde jeg hadde skrevet om dette før, så jeg har drevet og lett etter blogginnlegget, men jeg fant det ikke. Eneste jeg fant var "vondt" over å ha lest alle de gamle innleggene..
Poenget mitt, er at jeg har ofte fått spørsmålet om jeg spør meg selv hvorfor. Hvorfor skulle han bli syk.. Og svaret mitt har alltid vært hvorfor ikke? Jeg er ikke skjermet fra alt det vonde i verden. Det står ikke skrevet et sted at smerte aldri skal nå meg.
Jeg har nesten hatt en mer ekstrem følelse av at det _kunne_ veldig godt hende meg, og jeg fryktet det mange ganger.
Jeg tror heller ikke at jeg har gjort noe for å fortjene dette. Det er ingen kosmisk sammensvergelse som sier at jeg er så dust, at dette må jeg få som straff.
Jeg tenker heller ikke, at det er typisk meg. For det er typisk av meg at gode ting skjer også.

Jeg tenker at det er ingen mening i dette.. Det er ingens vilje at slikt skjer, men jeg tror på en god Gud som tar seg av minstemann. Det har han lovt, at han skal sørge for at de minste skal bli de største. Han har lovt at vi skal treffes igjen..

Jeg tror ikke noe slikt vil skje meg igjen. Jeg tror det jeg setter meg fore skal bli en suksess. Finner jeg en jobb, som forøvrig må finne meg akkurat nå for jeg leter ikke enda, så er jeg sikker på at jeg blir kjempe god på det.
Hva det enn er.. Det skal gå meg vel i livet..

Skulle jeg være så heldig å få oppleve å bli gravid engang ( som ikke er mulig rent teoretisk) så tror jeg det ville gå bra. Jeg må bare og jeg VIL tro at det går bra. Og skulle det ikke gå bra, så har Gud lovt meg å være der gjennom tykt og tynt.
Sikkert en mager trøst for noe, men for meg er det en lettelse. Noen vil sikkert kalle meg dum som søker trøst i noe som i deres øyne ikke finnes.
Men jeg vet bare det jeg vet.. Jeg kan ikke med det han har lært og vist meg lukke øynene for Han.

Jeg vil igjen takke for all støtte og gode kommentarer. Det er så rørende å se hvor mange minstemann har berørt med sitt korte liv. Jeg har tenkt mange ganger på hva om jeg ikke hadde skrevet bloggen. Jeg har jo et nettverk, men jeg har søkt mye trøst ved å lese og skrive.
Ingen har fått lov til å lese innlegget før jeg har lagt det ut. Føler at da er den bare min, og jeg tenker ikke på at andre leser den. Sikkert veldig skummelt, men jeg har alltid skrevet det som har ramla ned i hodet mitt.

Så på den jordmor serien i går som går på nrk. Det var så vakkert og fint, men samtidig hvor smertefult det var. Jeg gråt og gråt, som om jeg hadde millioner med tårer som ventet på å komme ut. Jeg så den lille nye verdensborgeren.. Så fersk og vakker. Alle minner fra minstemann dukket opp igjen, og det var veldig vondt. Da visste vi ingenting..
Vi var bare så lettet at alt gikk bra, og var så utrolig stolte av å ha fått en så vakker sønn. Alle tankene mine gikk jeg gjennom.. Jeg gikk gjennom smerte, 9 mnd med svangerskap, flere måneder med søvnmangel, men man gjør det for gevinsten. Man gjør alt, for å få premien. Et velskapt barn, som man skal følge. Vokse opp, se ta sine første skritt, smile sine største smil, bli levert i barnehagen og skolen for første gang. Få mange varme og snørrete klemmer..

Og de er verdt det. De er verdt alt sammen.. Selv om man blir sliten..
Jeg håper jeg får muligheten engang å kunne oppleve det ferske lille vakre barnet.
Kanskje som mormor?