Begravelsen

Nå var dagen over..

Det var en nydelig sermoni, om jeg får si det selv. Det var vakkert pyntet og det innholdt både latter og tårer. Beskrivelsen av minstemann var kjempe fin..

Det var blomster fra ukjente og kjente. Det varmet veldig..
Siden vi valgte å ta med de nærmeste til graven, så fikk vi ikke hilst på alle. Men takket være kondolanse kortene og andre, så vet vi hvem som var der.

Besteforeldre og andre fikk tilbud om å se minstemann, og det var nok godt for noen. Spesielt de som ikke hadde sett han mens han var syk. Det ble mer virkelig på en måte..
Noen har ikke turt, og de har jeg lovt skal få se bilder om de ønsker.

Han var så uendelig vakker, men han lignet ikke seg selv. Han var altfor hoven, men han var penere i går enn forrige fredag da vi så han i kapellet på riksen.

Jeg skulle si noen ord, men hele diktet mitt ble borte. Det diktet som plutselig dukket opp kvelden i forveien, som passet ypperlig. Hvor det er blitt av aner jeg ikke, men det er kanskje like greit. Jeg glemte noe, men jeg overlever.

The Cord

We are connected,
My child and I, by
An invisible cord
Not seen by the eye.

It's not like the cord
That connects us 'til birth
This cord can't been seen
By any on Earth.

This cord does it's work
Right from the start.
It binds us together
Attached to my heart.

I know that it's there
Though no one can see
The invisible cord
From my child to me.

The strength of this cord
Is hard to describe.
It can't be destroyed
It can't be denied.

It's stronger than any cord
Man could create
It withstands the test
Can hold any weight.

And though you are gone,
Though you're not here with me,
The cord is still there
But no one can see.

It pulls at my heart
I am bruised...I am sore,
But this cord is my lifeline
As never before.

I am thankful that God
Connects us this way
A mother and child
Death can't take it away!

Author Unknown

Det passer så godt for meg. Jeg har lest så mange fine dikt, og mange varmer veldig. Jeg finner dog ikke trøst i å tenke at Gud skal ha hentet Minstemann, eller himmelen trengte han på et vis. Jeg ser ingen mening i dette, så da er det helt uforståelig for meg å tro at Gud skal ha gjort det.
Men tro meg, det blir det første jeg spør om når jeg selv kommer dit engang. Hvorfor minstemann ikke ble frisk..

Minnestunden etterpå var hyggelig.. Det var godt å kunne le litt, gråte litt og spise litt. Flere medlemmer av familien min har ikke hilst på sviger familien-delen, så det var godt å ha gjort det. Men vi sier hele tiden at vi engang skal samle hele familien, for vi holdt aldri noen bryllupsfest, men jeg tør ikke love noe. Det hadde vært hyggelig hvertfall..

Bloggen er straks slutt..

Det har vært så hyggelig å bli kjent med mange flotte mennesker.. Det har vært så mange flotte tilbakemeldinger, meldinger, varme klemmer, og for å ikke snakke om pengestøtte, blomster og gaver. Det er helt utrolig..
Mange føler de har blitt kjent med oss, og med meg. Det blir et anti-klimaks, for det har vært intense måneder, daglige oppdateringer, dramatikk til tusen. Heldigvis er ikke mitt liv så fryktelig spennende ellers. De fleste som kjenner meg kan trygt si at jeg er passe kjedelig, passe normal og med en syk-rar humor. Jeg liker å le.

Jeg er som regel optimistisk, og har et positivt syn på livet. Jeg prøver å ta ting som de kommer og gjerne med et smil. Alt har som regel en løsning.

For å beskrive mor utseende messig er jeg passe høy, alt for tjukk, har gått fra blond til brunette. Er nok opprinnelig en mellomting, men siden jeg er så mørk i øynene så kan jeg skli rett inn som skikkelig brunette.
Jeg sminker meg sjelden eller grer håret for den del.
Jeg bare er meg.. Klønete, latterlige, kontroll friken som har nådd et nytt kaos i livet da hun mistet sønnen sin.

Jeg har tråkket over en grense i livet.. En del av min naturlige naivitet er borte, men jeg har full tillit til verden. At den retter seg opp på et vis, at livet igjen blir godt å leve til neste krise eller kaos.

Nå begynner tiden etterpå, det blir dokumentert på en annen blogg..