Føler bare for å oppklare en ting..
Bloggen er ment til å hjelpe meg å sette ord på ting, få ned tanker på "papiret" og dele mitt syn på famlien, situasjonen og sykdommen. Hvordan hverdagen vår egentlig er. Det er ikke ment som et angrep på noen som helst, og jeg føler jeg får brukt det på det måten det er ment.
Jeg deler.. Om jeg deler for mye, for lite eller ingenting er det min sak.
Hva jeg skriver i min blogg er mine følelser og tanker, og jeg nekter å beklage for hva jeg føler. Hvis man ikke tåler å se hva jeg skriver, så la være å lese, for det kan bli veldig personlig noen ganger. Bare til advarsel..
Jeg takker så mye for hyggelige tilbakemeldinger, rørende oppmuntringer og mange, mange gode "klemmer". Jeg merker at jeg selv blir mye mer var på hva jeg _egentlig_ føler og mener når jeg ser det svart på hvitt. Det er en så teraputisk effekt, at jeg nesten føler meg avhengig.
Mor har det bedre, og ting ser litt lysere ut. Selv om "strømmen" har gått, for det er nokså mørkt enda. Når man faller ned på bakken, så kan man ikke annet enn å brette opp armene og kjempe videre. Men guuu, så godt det er å kunne kave litt. Plaske dypt og lenge i min egen selvmedlidenhets sjø. Virkelig dykke dypt..
Jeg tror alle får en periode hvor man føler seg bitteliten, uverdig, ikke til noe positivt enn å kanskje bli brukt til tørke beina på.
Far tok denne "vakten", men han skulle få hjelp om han ønsket. Jeg sitter her og får ikke ro i hodet. Tusen tanker som kverner rundt. Hvordan få dagene til å gå fram til den 23. juli. Den store beinmargsprøven med stor B. Dagen da dommen kommer..
Dagen hvor legen for alvorlig vil si at han blir bekymret.
Hva skal man si til slikt.. Enda en dato som for alltid vil endre livet vårt. Livet slik vi kjenner det.. Enten blir det veldig positivt, i hvertfall en periode, eller så blir det dystert og mange dører med muligheter lukkes.
Ingen, selv ikke de som har gått gjennom det samme, kan si hvordan det føles, sånn egentlig. Der noen ser problemer, ser andre løsninger. Jeg vet ikke hva jeg ser..
Midt oppi alt er jeg ufattelig takknemlig. Takknemlig for alt jeg har.
Rart det der.. Akkurat nå ser jeg bare hva jeg ikke klarer og jeg ser hvor heldig jeg er som har gode støttespillere. Venner, familien og andre kjente.
Jeg er ikke aleine, men samtidig føler jeg meg enormt ensom. En ensom mor, som er dypt takknemlig..
Jeg behøver ikke å klare alt.. Det er en egen frihet å kunne se sin egen begrensning.
Heldigvis ligger kjærligheten til barna i bunnen. Ingen kan fortelle meg at jeg ikke elsker barna mine. Uansett hva som skjer..
*mange rare tanker, som absolutt burde sende meg til senga straks!*
tirsdag 17. juli 2007
Tung dag
og dag nr 6 på sykehuset..
Minstemann er hjemme på permisjon, om for bare noen timer. Det er godt å ha han hjemme.
Plutselig sa det bare stopp.. Mor orker ikke mer..
Hele kroppen skriker at den ikke orker mer.. Jeg vil ikke mer.. Jeg orker ikke! Jeg orker ikke mer sykehus, blodprøver, prøve svar, kurer, sondemat og jeg vet ikke hva.
Jeg ble bare sittende i sofan og gråte. Store tunge tårer falt.. Det er jo min tur i dag, så far i huset er ikke villig til å ta min vakt. Jeg forstår jo han delvis, for han er sliten han også. Men akkurat nå er det bare meg , meg, meg.. Jeg bader i selvmedlidenhet. Det er så ufattelig urettferdig alt sammen!
Jeg ringte spl på sykehuset, og gråt mine tapre tårer. Hun er så nydelig og forståelsesfull, og det hjalp ikke på hulkingen min. Det var visst ventet, siden jeg til nå har vært veldig "stein" ansikt. Jeg lovte jeg skulle spørre mormor om hun kunne komme, men hun er opptatt. Dessuten gjør der bare mer vondt å spørre henne. For det er _hun_ som er sliten, tappet og ikke orker mer. Det er ufattelig slitsomt for _henne_ å ha et sykt barnebarn.
Jeg ser ingen løsning, jeg ser bare svart! Alt er svart.. En laaaaaang tunnel uten lys..
Nå er minstemann våken.. Han som ikke har noe skyld i hele situasjonen. Et lite uskyldig offer i alt..
Minstemann er hjemme på permisjon, om for bare noen timer. Det er godt å ha han hjemme.
Plutselig sa det bare stopp.. Mor orker ikke mer..
Hele kroppen skriker at den ikke orker mer.. Jeg vil ikke mer.. Jeg orker ikke! Jeg orker ikke mer sykehus, blodprøver, prøve svar, kurer, sondemat og jeg vet ikke hva.
Jeg ble bare sittende i sofan og gråte. Store tunge tårer falt.. Det er jo min tur i dag, så far i huset er ikke villig til å ta min vakt. Jeg forstår jo han delvis, for han er sliten han også. Men akkurat nå er det bare meg , meg, meg.. Jeg bader i selvmedlidenhet. Det er så ufattelig urettferdig alt sammen!
Jeg ringte spl på sykehuset, og gråt mine tapre tårer. Hun er så nydelig og forståelsesfull, og det hjalp ikke på hulkingen min. Det var visst ventet, siden jeg til nå har vært veldig "stein" ansikt. Jeg lovte jeg skulle spørre mormor om hun kunne komme, men hun er opptatt. Dessuten gjør der bare mer vondt å spørre henne. For det er _hun_ som er sliten, tappet og ikke orker mer. Det er ufattelig slitsomt for _henne_ å ha et sykt barnebarn.
Jeg ser ingen løsning, jeg ser bare svart! Alt er svart.. En laaaaaang tunnel uten lys..
Nå er minstemann våken.. Han som ikke har noe skyld i hele situasjonen. Et lite uskyldig offer i alt..
mandag 16. juli 2007
Permisjon
Dagen er kommet for å få en avbrekk i sykehuse livet, og vi har fått dags permisjon.
Vi må tilbake rundt 15. for å få antibiotika, så er det hjem noen timer, så tilbake for nattan.
Det er synd at vi må dele opp dagen sånn, og man blir stadig påmint om hvor syk han er.
Han var med i butikken i stad, egentlig ikke lov, men gjorde det for det *opprørsk*
Folk titter fælt.. Jeg vet han ser mer syk ut med en sonde, men det virker som de blir litt satt ut. At virkeligheten er faktisk at folk blir syke, barn også. Når man er på sykehuset forventer de på en måte å se syke barn, men ikke i butikken på en mandag.
Virker det som da.. Bare mine tanker..
Mellomste har fått brennkopper.. igjen.. Fikk ikke time hos legen, og det blir litt av et kaos og skulle dra henne med til legevakta. Må få et par ekstra hender, og helst en kloning av meg tror jeg. *løsningsorientert*
Uansett må hun komme seg dit, for den vokser for hvert minutt. Sist dekket den nesten hele skuldra. Nå er det på str med et lite jordbær.
Vi har rukket å få mye dramatikk i løpet av en dag, for ene kaninen stakk av. Godt hjulpet av en tobeint medhjelper. Heldigvis vet mor råd, og den er godt plassert i buret. Puh..
I dag skal vi spise middag sammen, for første gang på lenge. Tidligere en rettighet, nå et privilegium..
Vi må tilbake rundt 15. for å få antibiotika, så er det hjem noen timer, så tilbake for nattan.
Det er synd at vi må dele opp dagen sånn, og man blir stadig påmint om hvor syk han er.
Han var med i butikken i stad, egentlig ikke lov, men gjorde det for det *opprørsk*
Folk titter fælt.. Jeg vet han ser mer syk ut med en sonde, men det virker som de blir litt satt ut. At virkeligheten er faktisk at folk blir syke, barn også. Når man er på sykehuset forventer de på en måte å se syke barn, men ikke i butikken på en mandag.
Virker det som da.. Bare mine tanker..
Mellomste har fått brennkopper.. igjen.. Fikk ikke time hos legen, og det blir litt av et kaos og skulle dra henne med til legevakta. Må få et par ekstra hender, og helst en kloning av meg tror jeg. *løsningsorientert*
Uansett må hun komme seg dit, for den vokser for hvert minutt. Sist dekket den nesten hele skuldra. Nå er det på str med et lite jordbær.
Vi har rukket å få mye dramatikk i løpet av en dag, for ene kaninen stakk av. Godt hjulpet av en tobeint medhjelper. Heldigvis vet mor råd, og den er godt plassert i buret. Puh..
I dag skal vi spise middag sammen, for første gang på lenge. Tidligere en rettighet, nå et privilegium..
søndag 15. juli 2007
Søndag, dag 5 på sykehuset..
Gikk litt i surr for meg i går, men det er altså dag 5 i dag..
Kvelden i går begynte rart.. Vi satt bare begge to her, og visste ikke helt hva vi skulle gjøre. Vi bestemte oss for å rydde og lage mat. Det gikk greit.
Så gikk vi på kino, og det kunne vi egentlig ha droppet for min del. Harry Potter var kjedelig, synes jeg, og det ble unødvendig seint. Vi var hjemme til nesten 2.
Jeg har våknet flere ganger, sjekka tlf, vridd meg, tenkt og tenkt og tenkt.
Jeg har millioner av ting jeg skal gjøre eller skulle ha gjort. Jeg tror jeg hadde _tenkt_ at dette skulle bli bedre enn jeg hadde trodd. Jeg tror jeg rett og slett må bli vant til å ikke ha ungene her. Jeg sover som en stein, når ungene er våkne og pappan har de i stua.
Nå får hvertfall ikke jeg sove mer, mens far drar fortsatt tømmerstokker. Det skal han få lov til.. De hersens kirkeklokkene vekka meg nok de også, men mest var det at jeg våkna av at tlf vibrerte. Jeg lå sikkert mellom drøm og virkelighet, for jeg drømte at det var mormor som ringte for å si at vi måtte komme nå!! Sondeslangen hadde kvalt minstemann.. Så når jeg omsider våknet, og faktisk så at hun hadde ringt ble jeg helt kald i hele meg..
Det var riktig nok ingenting, bare et spørsmål om han skal få mat i cvken eller sonden.
Jeg mener han må få mat i cvken på dagen, og sonden på nattan. Da slipper han å våkne sulten, og vil ha grøt kl. 02. Får han mat i cvken på dagtid, så kanskje han ville bli sulten og jeg er myyye mer klar for å gi han hva som helst av mat på dagtid og ikke natten..
Jeg må virkelig få et skikkelig svar på hvorfor han ikke kan få slik jeg mener! Jeg tåler ikke sånt, "fordi vi sier det" tull!
Nå får jeg begynne å grave i haugen med skittentøy merket "HASTER".
Kvelden i går begynte rart.. Vi satt bare begge to her, og visste ikke helt hva vi skulle gjøre. Vi bestemte oss for å rydde og lage mat. Det gikk greit.
Så gikk vi på kino, og det kunne vi egentlig ha droppet for min del. Harry Potter var kjedelig, synes jeg, og det ble unødvendig seint. Vi var hjemme til nesten 2.
Jeg har våknet flere ganger, sjekka tlf, vridd meg, tenkt og tenkt og tenkt.
Jeg har millioner av ting jeg skal gjøre eller skulle ha gjort. Jeg tror jeg hadde _tenkt_ at dette skulle bli bedre enn jeg hadde trodd. Jeg tror jeg rett og slett må bli vant til å ikke ha ungene her. Jeg sover som en stein, når ungene er våkne og pappan har de i stua.
Nå får hvertfall ikke jeg sove mer, mens far drar fortsatt tømmerstokker. Det skal han få lov til.. De hersens kirkeklokkene vekka meg nok de også, men mest var det at jeg våkna av at tlf vibrerte. Jeg lå sikkert mellom drøm og virkelighet, for jeg drømte at det var mormor som ringte for å si at vi måtte komme nå!! Sondeslangen hadde kvalt minstemann.. Så når jeg omsider våknet, og faktisk så at hun hadde ringt ble jeg helt kald i hele meg..
Det var riktig nok ingenting, bare et spørsmål om han skal få mat i cvken eller sonden.
Jeg mener han må få mat i cvken på dagen, og sonden på nattan. Da slipper han å våkne sulten, og vil ha grøt kl. 02. Får han mat i cvken på dagtid, så kanskje han ville bli sulten og jeg er myyye mer klar for å gi han hva som helst av mat på dagtid og ikke natten..
Jeg må virkelig få et skikkelig svar på hvorfor han ikke kan få slik jeg mener! Jeg tåler ikke sånt, "fordi vi sier det" tull!
Nå får jeg begynne å grave i haugen med skittentøy merket "HASTER".
lørdag 14. juli 2007
Dag 4 på sykehuset..
og mor og far har barnefri *iiiiiik*
Mormor er godt plassert på sykehuset med minstemann, og jentene er hos en vennine.
Det må bare gå bra dette, eller?
Spl spurte hva jeg skulle gjøre hjemme.. Jeg svarte " jeg aner ikke.." Og guuu, så deilig det er..
Vi ble enig om å rydde først ( mitt forslag), spise litt (begges forslag) og kanskje gå på kino eller leie film etterpå ( hans forslag)
Nå er far i huset reist til butikken, og jeg skulle begynne å rydde. Og det skal jeg straks.. Jeg bare måtte sjekke litt mail og slikt *ro ro ro*
Crp hadde gått opp til 48 igjen. Det kan bety to ting :
En ny infeksjon, eller at antibiotikaen bare har knocka ut infeksjonen litt, for så å ikke ha effekt *erfart*
Eller så betyr det ingenting.. 42 og 48 er for nære for å kunne gi en skikkelig differanse. Vi må se an de neste dagene.
Han fikk plutselig feber i går, men ikke hatt det i dag.
Han er litt subfebril, det vil si ligger og vipper på 37 til 38 under armen. ( får ikke lov å ta den rektalt pga blødningsfare )
Ellers er alle prøver fine. Han fikk blod i går, så alt er ellers bra. Han sliter ut stakkars mor, siden man må løpe etter med stanga. Og han er _veldig_ i form nå, så det blir mye løping..
Åååå... barnefriii.. :o)
Mormor er godt plassert på sykehuset med minstemann, og jentene er hos en vennine.
Det må bare gå bra dette, eller?
Spl spurte hva jeg skulle gjøre hjemme.. Jeg svarte " jeg aner ikke.." Og guuu, så deilig det er..
Vi ble enig om å rydde først ( mitt forslag), spise litt (begges forslag) og kanskje gå på kino eller leie film etterpå ( hans forslag)
Nå er far i huset reist til butikken, og jeg skulle begynne å rydde. Og det skal jeg straks.. Jeg bare måtte sjekke litt mail og slikt *ro ro ro*
Crp hadde gått opp til 48 igjen. Det kan bety to ting :
En ny infeksjon, eller at antibiotikaen bare har knocka ut infeksjonen litt, for så å ikke ha effekt *erfart*
Eller så betyr det ingenting.. 42 og 48 er for nære for å kunne gi en skikkelig differanse. Vi må se an de neste dagene.
Han fikk plutselig feber i går, men ikke hatt det i dag.
Han er litt subfebril, det vil si ligger og vipper på 37 til 38 under armen. ( får ikke lov å ta den rektalt pga blødningsfare )
Ellers er alle prøver fine. Han fikk blod i går, så alt er ellers bra. Han sliter ut stakkars mor, siden man må løpe etter med stanga. Og han er _veldig_ i form nå, så det blir mye løping..
Åååå... barnefriii.. :o)
fredag 13. juli 2007
Dag 3 på sykehuset
Allerede viser blodprøvene at infeksjonen er på vei tilbake. Crp er falt til 42 fra 48 i går. Det at den allerede nå stagnerer betyr at antibiotikaen funker fint. Vi har begynt på bunnen igjen, og vi slapp noe sterkere enn nr 1. ( nr 1 består av mange forskjellige typer )
Formen hans er god, selv om han ikke spiser fast føde. De er imponert over hva han klarer, siden sist de fleste så han så lå han bare i vogna. Enten sov han, eller så gråt han.. Ikke noe smil eller noe. Nå babler han og har begynt å si "fisss" Det er da fisk..
Han sier ikke mamma og pappa, men han peker hvor vi er. Sånn ca hvertfall..
Fra mandag av er det snakk om permisjoner, og det er bra. Trenger å ha han hjemme pga jentene.
Mormor skal passe han her på sykehuset i helgen, men det tror jeg går helt fint. Nesten best at de er her, så hun kan få avlastning når hun måtte ønske. Vel, ikke akkurat når som helst, men mye mer enn hvis hun var hjemme.
Nå er det jammen i meg snart middag.. klokka er litt over 12. Uansett hvor mange ganger vi er her så klarer jeg ikke å tilpasse meg middag kl 12.
Flere ting som jeg har lurt på og ventet på er ordnet oppi, så da faller det en tung byrde fra mine skuldre. Det er befriende å få litt mer kontroll på ting *kontrollfrik*
Men hva framtiden angår, så tar jeg en dag av gangen. Mange sier jeg er sterk, men jeg vet ikke helt hvordan man reagerer i en slik situasjon, så jeg gjør bare det som føles naturlig. Selv om det mest natrulige er å stikke av og reise langt bort. Det gjør mer vondt å stå her og se alt. Det er så sant så sant, når de sier, den dagen du bestemte deg for å bli mor, det var dagen du valgte gå med hjerte på utsiden av kroppen.
Minstemann prøver å sove, og jeg sier prøver.. Den er noen som gråter her, så det blir litt mye lyd. Vi har vinduene ut mot hovedinngangen, og det er mye biler og lyd. For å ikke snakke om røyk!! Noe som disgusting som å sitte her inne, også siver det inn ekkel røykelukt. Ikke går de der de skal heller..
*etterlyser røykepoliti*
Nå var det den middagen da..
Formen hans er god, selv om han ikke spiser fast føde. De er imponert over hva han klarer, siden sist de fleste så han så lå han bare i vogna. Enten sov han, eller så gråt han.. Ikke noe smil eller noe. Nå babler han og har begynt å si "fisss" Det er da fisk..
Han sier ikke mamma og pappa, men han peker hvor vi er. Sånn ca hvertfall..
Fra mandag av er det snakk om permisjoner, og det er bra. Trenger å ha han hjemme pga jentene.
Mormor skal passe han her på sykehuset i helgen, men det tror jeg går helt fint. Nesten best at de er her, så hun kan få avlastning når hun måtte ønske. Vel, ikke akkurat når som helst, men mye mer enn hvis hun var hjemme.
Nå er det jammen i meg snart middag.. klokka er litt over 12. Uansett hvor mange ganger vi er her så klarer jeg ikke å tilpasse meg middag kl 12.
Flere ting som jeg har lurt på og ventet på er ordnet oppi, så da faller det en tung byrde fra mine skuldre. Det er befriende å få litt mer kontroll på ting *kontrollfrik*
Men hva framtiden angår, så tar jeg en dag av gangen. Mange sier jeg er sterk, men jeg vet ikke helt hvordan man reagerer i en slik situasjon, så jeg gjør bare det som føles naturlig. Selv om det mest natrulige er å stikke av og reise langt bort. Det gjør mer vondt å stå her og se alt. Det er så sant så sant, når de sier, den dagen du bestemte deg for å bli mor, det var dagen du valgte gå med hjerte på utsiden av kroppen.
Minstemann prøver å sove, og jeg sier prøver.. Den er noen som gråter her, så det blir litt mye lyd. Vi har vinduene ut mot hovedinngangen, og det er mye biler og lyd. For å ikke snakke om røyk!! Noe som disgusting som å sitte her inne, også siver det inn ekkel røykelukt. Ikke går de der de skal heller..
*etterlyser røykepoliti*
Nå var det den middagen da..
torsdag 12. juli 2007
Minstemann..
..er syk..
Han fikk en feber i går, men var i grei form. Eneste var at han ville sove hele tiden, og det er unormalt.
Far dro til sykehuset og har vært der i natt. Jeg skal bytte med han i dag, og han tar med seg jentene til farmor og farfar tror jeg. Det er fortsatt deres ferie, så noen ferie "ting" må vi gjøre for de.
Jeg blir så sliten, lei og trøtt.. Jeg er helt lamma av trøtthet langt inn i mitt indre føler jeg. Jeg har sovet godt i natt, hvertfall sovet hele nattan. Men likevel våkner jeg opp helt totalt borte vekk. Stiv i alle muskler, stabler meg på et vis i dusjen.. Beina føles som bly og alt er tungt..
Faktisk er jeg nummen. Jeg ville trodd jeg ville ligget i fosterstilling, hulkende uten evne til å gjøre noe. Men jeg har grått en gang. En gang fikk jeg et anfall av gråt, og det var midt i cellegift nr 2. Jeg gråt fordi jeg grudd meg til å dra tilbake, grudde meg til å fortsette.. Grudde meg til ALT som hadde med sykehus og sykdom å gjøre. Gråt over at min framtid, ikke skulle bli som jeg hadde tenkt.
Når jeg tenker på minstemanns framtid så blir jeg bare stum. Har han en framtid? Hva vil skje? Tilbakefall? Dør han? Hvordan vil oppveksten hans bli, om den skal bli preget av sykehus opphold.. Tusen spørsmål, men ingen svar.. enda..
Han fikk en feber i går, men var i grei form. Eneste var at han ville sove hele tiden, og det er unormalt.
Far dro til sykehuset og har vært der i natt. Jeg skal bytte med han i dag, og han tar med seg jentene til farmor og farfar tror jeg. Det er fortsatt deres ferie, så noen ferie "ting" må vi gjøre for de.
Jeg blir så sliten, lei og trøtt.. Jeg er helt lamma av trøtthet langt inn i mitt indre føler jeg. Jeg har sovet godt i natt, hvertfall sovet hele nattan. Men likevel våkner jeg opp helt totalt borte vekk. Stiv i alle muskler, stabler meg på et vis i dusjen.. Beina føles som bly og alt er tungt..
Faktisk er jeg nummen. Jeg ville trodd jeg ville ligget i fosterstilling, hulkende uten evne til å gjøre noe. Men jeg har grått en gang. En gang fikk jeg et anfall av gråt, og det var midt i cellegift nr 2. Jeg gråt fordi jeg grudd meg til å dra tilbake, grudde meg til å fortsette.. Grudde meg til ALT som hadde med sykehus og sykdom å gjøre. Gråt over at min framtid, ikke skulle bli som jeg hadde tenkt.
Når jeg tenker på minstemanns framtid så blir jeg bare stum. Har han en framtid? Hva vil skje? Tilbakefall? Dør han? Hvordan vil oppveksten hans bli, om den skal bli preget av sykehus opphold.. Tusen spørsmål, men ingen svar.. enda..
Abonner på:
Innlegg (Atom)
