I stormens sentrum er det stille..

og nå er det stille.. Ikke min favoritt person, men falt for sangen.. Denne hører jeg på. Som jeg alltid har sagt, så finner sangene meg. Hvem jeg skal holde meg fast til, aner jeg ikke..

I går var det fortvilelse og sinne, i dag er det helt stille. Jeg kan ikke gjøre mer..

Hvorfor føler jeg at ting er over? Det har jo knapt begynt. Livet mitt har knapt begynt i den hele og store sammenhengen, hvorfor føles det da som om alt er forgjeves?

En ting jeg kjenner nå er ro, eller jeg vil kjenne ro, så jeg krever at kroppen skal gi meg det, nuh! Slår magen en kolbotte til, så hyler jeg. Livet mitt er stadig i bevegelse, mye mer enn for andre synes jeg. Jeg vil bare ha ro, nyte, leke, le, smile, stå støtt.
Jeg tror jeg skal klare det. En ting jeg vet nå er at jeg overlever. Jeg har en flott mamma som støtter meg i alt, og jeg har to nydelige jenter.

Ja, jeg skal overleve. Jeg skal ha det godt, og jeg skal sørge for det. På alle mulige måter. Flere forteller meg at snart er det min tur.. Min tur til å oppleve noe fint. Jeg trodde jeg hadde funnet det på mange vis, men kanskje ikke?

Jeg føler ting er kaos, men samtidig er jeg mer klar enn noensinne. Jeg skal klare dette.. Et nytt sett å tenke, et nytt sett å leve på. Jeg gleder meg til fortsettelsen..

Jeg bretter opp armene og gjør nye tak. Minstemann, jeg aner ikke hvor du er eller hvordan du har det. Kanskje du bare sover dypt og tungt, og aner fred og ingen fare. Jeg vet hvertfall at jeg elsker deg, og jeg elsker livet. Jeg vil leve, og jeg vil ha det godt.

Jeg gleder meg!!

Dagene går, og den store D -dagen nærmer seg..

Men får jeg sørget? Får jeg tenkt på minstemann? Nei, ikke så mye føler jeg..

Det er så mye annet rundt som tar tid og krefter. På et tidspunkt hvor jeg ønsket å ha gode mennesker rundt meg, som er glad i meg, som vil meg vel, så vender mange meg ryggen. De jeg virkelig trodde stod meg nærmest, tråkker på meg.

Jeg klarer ikke så sloss.. Jeg klarer ikke å gråte. Jeg har grått for flere år, bare det siste året. Hvor mange ganger SKAL jeg måtte hente meg opp for kjelleren!?
Å si at man ikke ønsker å såre meg, hva betyr det? ingenting..

Folk gjør det likevel.. Jeg gjør ikke annet enn å gi meg selv, og gi av hjertet mitt. Jeg vakler der jeg står, og håper jeg står støtt. Jeg kan heller ikke si noe om fremtiden, jeg vil helst bare grave meg ned.
Jeg takler ikke å tenke på framtiden engang.. Annet enn å ha en viss peiling på hva jeg skal og ca når. Alt annet er på is..

Jeg vil leve hver dag som om den var den siste, omringe meg med mennesker som er gode og trygge på seg selv. Slik at jeg engang kan bli trygg på meg, og hva jeg vil. Jeg bare vet hva hjertet mitt vil, men fornuften har sagt takk for seg.

Fornuften min sier jeg skal løpe, blokkere, mure meg inne!! Hvorfor gjør jeg ikke det?! Nei, jeg har lovt minstemann å leve til hjertet brister. Oppleve alt han ikke fikk!

Jeg vil bare ha det godt, og jeg trodde jeg hadde det godt.. Inntil noen dro teppet fra meg under beina mine, igjen!

Ja, jeg er sterk, men selv ikke jeg vet hvor mye mer jeg kan tåle. Jeg føler meg så sårbar, så liten, så absolutt verdiløs!

sola skinner..

Kjære minstemann <3

Du er så borte for meg. Har du vært her? Har jeg kjent deg i magen? Det er så rart. Akkurat på denne tiden fikk vi vite at cellegift kur nr 3 hadde fungert, men fem dager seinere viste det seg å være en fiasko. Fra himmel til helvete på 5 dager.


Så rart.. Så inderlig underlig og merkelig å tenke på. Du ble til, du var her, og nå er du borte. Helt borte! Vekk.. Også skal jeg leve videre som om ingenting har skjedd? for hva har skjedd?

Et lyn nedslag! En tyv i natten som kom i mitt hjem og røvet noe av det mest verdifulle jeg har/hadde. Og ingen kan noen sinne være trygge.. aldri..

Rart. Jeg klarer ikke få noe annet ord enn rart! Det bare er så rart å se den lille kroppen ligge i fanget mitt, og jeg kjenner lukten og lyden av deg.
Merkelig og rart.. Jeg tror virkelig du har vært her.. Med hele deg. Ja, det håper jeg..

klem fra mamma

Hjertet mitt..

Er det bare å tråkke på, dolke, ødelegge.. Det har ingen verdi, ei heller er det beskyttet på noe vis.

Jeg føler meg sviktet på den verste tenkelige måten, og sparket i fjeset. Jeg aner ikke hvordan jeg skal karre meg opp igjen!

I går hadde jeg en vond dag allerede pga minstemann.. Er det ikke grenser for hva som kan skje med meg? Skal jeg virkelig lide på alle mulige tenkelige måter!!

Hva er galt med meg?! Hvorfor fortjener jeg ingenting?!

vakre juni

men du glimrer med ditt fravær.. Som vanlig.. Denne hører jeg på

Du kommer når jeg skal sove. Du smiler så søtt. Så gråter du så sårt.. også ligger du der tung i armene mine.. Kald..

Det er over..

Vakre minstemannen min.

Always be mine..

Grrr

Dette er ikke dagen for å skrive noe som helst..

Denne hører jeg på..

Livet er bare mitt! jeg skjønner det.. JEG skal ordne opp, alt som er..

Jeg har SKJØNT det!

Jeg er sååååå sint!

Dumme liv, dumme kreft, dumme meg.. Hvorfor gidder jeg?!

Jeg savner deg, minstemann. Jeg savner å snuse inn din gode duft, din unike evne til å få meg til å le.. Jeg bare savner deg så inderlig! Jeg savner den tryggheten og roen jeg hadde med deg. Tålmodigheten som bare du gav meg. Den er borte, og tilbake sitter det bare et stort hull.

Hva skal jeg fylle det med? Hvor er noen lyspunkter? Jeg finner dem ikke.. Hjelp meg, minstemann.

Jeg trenger noen..

snart juni.

Og tiden for når bloggen først begynte..

Merkedagene står i kø! Det kjennes på hele meg..

Søvnen er helt på bærtur, og jeg lurer på om jeg burde få forlenget sykemeldingen.

En liten oppdatering, da det er mange av dere der ute som spør. Det er veldig hyggelig, men jeg får ikke alltid anledningen til å svare.

Vi flytter jeg og jentene i leilighet den 1. juni. Jeg tror jeg skal ha alt jeg trenger, men det er mye å skulle bygge opp.
Meg personlig går det bra med.. Det som skrives her er et lite snitt av sorgen jeg bærer som er konstant. Men jeg kan gjerne smile og le, men det sitter der. Alltid..
Og jeg vil ikke at det skal gå bort heller. Det hjelper meg til å huske hvorfor jeg lever og hva som driver meg..

I juni i fjor så var det totalt 120 cm mer av Heidi enn det er i år. Totalt minus 25 kg.. Men det er endel igjen.
Jobber meg gradvis nedover, men ting tar tid.

Jentene har det godt, og tar det foreløpig med knusende ro. De har visst lenge at de skal flytte, og gleder seg. Det har vært mye for de, men det virker som om de tar det veldig bra. Må bare rose skolen og barnehagen for flott jobb..

Mange etterspør et kontonummer, eller en mulighet til å hjelpe. Det er så rørende! Kontonummeret her på siden er etter hva jeg forstår høyst aktiv.
Men for all del.. Det er ingen tvang! :o)

jeg beveger meg inn i nytt terreng, og det er spennende og rart. For hver dag så glemmer jeg mer og mer av det som har vært. Det blir borte som i en tåke, og det er greit. Jeg gleder meg over livet mitt, og hver dag jeg får i gave.

Jeg gav engang et lite liv, men noen tok det fra meg. Jeg vil aldri tilgi at det skjedde. Men jeg vil gjøre så godt jeg kan for å sloss for det som er igjen.

klem fra Heidi