Begravelsen

Nå var dagen over..

Det var en nydelig sermoni, om jeg får si det selv. Det var vakkert pyntet og det innholdt både latter og tårer. Beskrivelsen av minstemann var kjempe fin..

Det var blomster fra ukjente og kjente. Det varmet veldig..
Siden vi valgte å ta med de nærmeste til graven, så fikk vi ikke hilst på alle. Men takket være kondolanse kortene og andre, så vet vi hvem som var der.

Besteforeldre og andre fikk tilbud om å se minstemann, og det var nok godt for noen. Spesielt de som ikke hadde sett han mens han var syk. Det ble mer virkelig på en måte..
Noen har ikke turt, og de har jeg lovt skal få se bilder om de ønsker.

Han var så uendelig vakker, men han lignet ikke seg selv. Han var altfor hoven, men han var penere i går enn forrige fredag da vi så han i kapellet på riksen.

Jeg skulle si noen ord, men hele diktet mitt ble borte. Det diktet som plutselig dukket opp kvelden i forveien, som passet ypperlig. Hvor det er blitt av aner jeg ikke, men det er kanskje like greit. Jeg glemte noe, men jeg overlever.

The Cord

We are connected,
My child and I, by
An invisible cord
Not seen by the eye.

It's not like the cord
That connects us 'til birth
This cord can't been seen
By any on Earth.

This cord does it's work
Right from the start.
It binds us together
Attached to my heart.

I know that it's there
Though no one can see
The invisible cord
From my child to me.

The strength of this cord
Is hard to describe.
It can't be destroyed
It can't be denied.

It's stronger than any cord
Man could create
It withstands the test
Can hold any weight.

And though you are gone,
Though you're not here with me,
The cord is still there
But no one can see.

It pulls at my heart
I am bruised...I am sore,
But this cord is my lifeline
As never before.

I am thankful that God
Connects us this way
A mother and child
Death can't take it away!

Author Unknown

Det passer så godt for meg. Jeg har lest så mange fine dikt, og mange varmer veldig. Jeg finner dog ikke trøst i å tenke at Gud skal ha hentet Minstemann, eller himmelen trengte han på et vis. Jeg ser ingen mening i dette, så da er det helt uforståelig for meg å tro at Gud skal ha gjort det.
Men tro meg, det blir det første jeg spør om når jeg selv kommer dit engang. Hvorfor minstemann ikke ble frisk..

Minnestunden etterpå var hyggelig.. Det var godt å kunne le litt, gråte litt og spise litt. Flere medlemmer av familien min har ikke hilst på sviger familien-delen, så det var godt å ha gjort det. Men vi sier hele tiden at vi engang skal samle hele familien, for vi holdt aldri noen bryllupsfest, men jeg tør ikke love noe. Det hadde vært hyggelig hvertfall..

Bloggen er straks slutt..

Det har vært så hyggelig å bli kjent med mange flotte mennesker.. Det har vært så mange flotte tilbakemeldinger, meldinger, varme klemmer, og for å ikke snakke om pengestøtte, blomster og gaver. Det er helt utrolig..
Mange føler de har blitt kjent med oss, og med meg. Det blir et anti-klimaks, for det har vært intense måneder, daglige oppdateringer, dramatikk til tusen. Heldigvis er ikke mitt liv så fryktelig spennende ellers. De fleste som kjenner meg kan trygt si at jeg er passe kjedelig, passe normal og med en syk-rar humor. Jeg liker å le.

Jeg er som regel optimistisk, og har et positivt syn på livet. Jeg prøver å ta ting som de kommer og gjerne med et smil. Alt har som regel en løsning.

For å beskrive mor utseende messig er jeg passe høy, alt for tjukk, har gått fra blond til brunette. Er nok opprinnelig en mellomting, men siden jeg er så mørk i øynene så kan jeg skli rett inn som skikkelig brunette.
Jeg sminker meg sjelden eller grer håret for den del.
Jeg bare er meg.. Klønete, latterlige, kontroll friken som har nådd et nytt kaos i livet da hun mistet sønnen sin.

Jeg har tråkket over en grense i livet.. En del av min naturlige naivitet er borte, men jeg har full tillit til verden. At den retter seg opp på et vis, at livet igjen blir godt å leve til neste krise eller kaos.

Nå begynner tiden etterpå, det blir dokumentert på en annen blogg..

Dagen før dagen

Og dagen går ganske rolig for seg..Dagen i morgen ligger også på nettet. Se her..

Det blir mange telefoner, mange blomster, men det er greit. Eneste er at jeg er litt utsnakket. Stemmen er hes, og jeg er litt sliten.


Fikk øynene opp for denne sangen, som en god vennine, etterhvert ganske nær vennine sendte meg. Så den hører jeg på nå.

Jeg trodde jeg hadde skrevet om dette før, så jeg har drevet og lett etter blogginnlegget, men jeg fant det ikke. Eneste jeg fant var "vondt" over å ha lest alle de gamle innleggene..
Poenget mitt, er at jeg har ofte fått spørsmålet om jeg spør meg selv hvorfor. Hvorfor skulle han bli syk.. Og svaret mitt har alltid vært hvorfor ikke? Jeg er ikke skjermet fra alt det vonde i verden. Det står ikke skrevet et sted at smerte aldri skal nå meg.
Jeg har nesten hatt en mer ekstrem følelse av at det _kunne_ veldig godt hende meg, og jeg fryktet det mange ganger.
Jeg tror heller ikke at jeg har gjort noe for å fortjene dette. Det er ingen kosmisk sammensvergelse som sier at jeg er så dust, at dette må jeg få som straff.
Jeg tenker heller ikke, at det er typisk meg. For det er typisk av meg at gode ting skjer også.

Jeg tenker at det er ingen mening i dette.. Det er ingens vilje at slikt skjer, men jeg tror på en god Gud som tar seg av minstemann. Det har han lovt, at han skal sørge for at de minste skal bli de største. Han har lovt at vi skal treffes igjen..

Jeg tror ikke noe slikt vil skje meg igjen. Jeg tror det jeg setter meg fore skal bli en suksess. Finner jeg en jobb, som forøvrig må finne meg akkurat nå for jeg leter ikke enda, så er jeg sikker på at jeg blir kjempe god på det.
Hva det enn er.. Det skal gå meg vel i livet..

Skulle jeg være så heldig å få oppleve å bli gravid engang ( som ikke er mulig rent teoretisk) så tror jeg det ville gå bra. Jeg må bare og jeg VIL tro at det går bra. Og skulle det ikke gå bra, så har Gud lovt meg å være der gjennom tykt og tynt.
Sikkert en mager trøst for noe, men for meg er det en lettelse. Noen vil sikkert kalle meg dum som søker trøst i noe som i deres øyne ikke finnes.
Men jeg vet bare det jeg vet.. Jeg kan ikke med det han har lært og vist meg lukke øynene for Han.

Jeg vil igjen takke for all støtte og gode kommentarer. Det er så rørende å se hvor mange minstemann har berørt med sitt korte liv. Jeg har tenkt mange ganger på hva om jeg ikke hadde skrevet bloggen. Jeg har jo et nettverk, men jeg har søkt mye trøst ved å lese og skrive.
Ingen har fått lov til å lese innlegget før jeg har lagt det ut. Føler at da er den bare min, og jeg tenker ikke på at andre leser den. Sikkert veldig skummelt, men jeg har alltid skrevet det som har ramla ned i hodet mitt.

Så på den jordmor serien i går som går på nrk. Det var så vakkert og fint, men samtidig hvor smertefult det var. Jeg gråt og gråt, som om jeg hadde millioner med tårer som ventet på å komme ut. Jeg så den lille nye verdensborgeren.. Så fersk og vakker. Alle minner fra minstemann dukket opp igjen, og det var veldig vondt. Da visste vi ingenting..
Vi var bare så lettet at alt gikk bra, og var så utrolig stolte av å ha fått en så vakker sønn. Alle tankene mine gikk jeg gjennom.. Jeg gikk gjennom smerte, 9 mnd med svangerskap, flere måneder med søvnmangel, men man gjør det for gevinsten. Man gjør alt, for å få premien. Et velskapt barn, som man skal følge. Vokse opp, se ta sine første skritt, smile sine største smil, bli levert i barnehagen og skolen for første gang. Få mange varme og snørrete klemmer..

Og de er verdt det. De er verdt alt sammen.. Selv om man blir sliten..
Jeg håper jeg får muligheten engang å kunne oppleve det ferske lille vakre barnet.
Kanskje som mormor?

Ubeskrivelig vondt..

å skulle skrive noen ord om minstemann..

Hva skriver man, hvilke minner skal man bruke, hva er hans personlighet?

Tårene triller, for det er så vondt å snakke om tiden da han var frisk. Den gode gutten, som vi kjenner så godt.

Tenk om jeg glemmer noe viktig..

Jeg vet ikke hvordan det blir til fredagen.. Er redd jeg glemmer noe som er viktig. Noe som viser hvor mye han betyr for oss.

Ser at noen lurte på om jeg leste alle tilbakemeldinger, og det gjør jeg. Hvert eneste en.. Jeg klarte ikke å lese den dagen han døde, men i helgen så leste jeg alt. Alle dikt, tanker og ord er brent seg fast.
Mange sier at omgivelsene glemmer forbausende fort..

Jeg vet med meg selv at jeg fort tenker på den lille gode gutten som vi mistet i vennekretsen vår før jul, og den lille tapre kjempen som døde 2. juledag i 05.
De er med meg hver dag.. Og hver dag tenker jeg på deres familier..
Med det så håper jeg at minstemann kan bli et lite minne for mange andre om hvor skjørt livet er. Plutselig skjer det med en selv, og man må gå de tunge skrittene selv.

Jeg er sikkert veldig nummen og rar, men akkurat nå har jeg en dyp følelse av lettelse. Jeg er så lettet over at han skal slippe å ha det vondt mer.. Frykten for tilbakefall, nye infeksjoner har preget livet så enormt de siste ukene. Selv om vi kan oppleve andre ting, så tror jeg vi aldri kommer til å få et barn med kreft igjen.
Det er kanskje skummelt å si det høyt, men jeg tror det.

Jeg tror det skal gå bra.. Jeg må bare få lov til å gråte, bli sint og rase når jeg føler for det. Den smerten sitter som en klo i mellomgulvet.. Spesielt når jeg våkner om morgenen. Det er akkurat som i de første sekundene der så tror jeg at minstemann ligger og sover i senga si, og er i ferd med å våkne. Men så innser jeg at han er borte..
I de sekundene vil jeg bare dø.. Helt til jeg kan igjen, trøste meg med at han har det godt nå.
Jeg føler han er med meg hele tiden, så jeg rekker ikke å savne han. Føler han sitter i fanget mitt når jeg ser på tv, står ved siden av meg når jeg sitter ved pcen. Sover ved siden av meg når jeg sover..
Veldig rart..

Jo, så må jeg fortelle om alle de flotte blomstene som ramler inn her..
Jeg har snart ikke vaser igjen, men de er så vakre alle sammen. Orkidéer, liljer, nelliker og jeg vet ikke hva.. Nydelige oppsatser og flotte buketter.

I morgen er annonsen i avisa, så de som har den avisa vil se han der. Vi har også satt det inn i "hjemmebygda" så flere vil nok se han der også.

Igjen, vil jeg si at alle er velkomne til fredag, selv de som ikke kjenner oss.
Jeg tror det er viktig at man får se at han er ekte.. Han levde og betydde noe for noen. Kanskje som en naturlig avslutning..
Det er selvsagt helt fritt.
Vi både må og vil.. Kjenner det knyter seg i magen bare ved å tenke på det. Bære den lille kista.. Å, hjerte mitt.. Jeg tror det skal gå i stykker..

Begravelsen

Tidspunktet for begravelsen er klart..


Den er åpen for de som vil, og det er gode parkeringsmuligheter..


Nå er mor sliten etter å ha bestemt sanger, sløyfer, blomster, kranser og jeg vet ikke hva. Jeg er utrolig takknemlig til gode P som holder hodet mitt oppe akkurat nå. For jeg føler jeg ramler helt sammen.
Det er jammen mye å tenke på.

Blir mye praktisk informasjon dette, men jeg er ganske nummen.

Kjære minstemann..
Dette er hva mamma og pappa kan gjøre for deg nå. Det er uvirkelig, smertefult og veldig sårt.
Det er godt å vite at du har det godt nå, og du kan hvile.
klem fra mamma og pappa.

Søndag -minnes i kveld-

( Denne hører jeg på nå)

Akkurat nå driver mor og rydder klær. Det er haugevis av de, overalt.. I bager, kofferten, poser, noe er skitten, noe er rent. Mest rent, siden mormor tok med seg det møkkete i går. Vaskemaskinen er ikke på plass enda, men kommer i morgen. Det skal bli godt å kunne styre selv. Godt å kunne ta på seg klær som er rent og som du _vil_ bruke, ikke fordi det er rent og du må.

Noen bukser er blitt romslige, men etterhvert som jeg tar opp spisingen igjen, så vil nok det endre seg raskt. Jeg er often sulten, men mat smaker ikke.. Jeg gruer meg til at det blir kaldere og kaldere, og etterhvert så mørkt og kaldt at jeg ikke får gått tur eller så. Men det er kanskje godt at det er mørkere og mørkere også, for da får jeg en naturlig jeg-vil-bare-være-hjemme-følelse, og det er mer naturlig å holde seg mer inne. Samtidig kan det være godt å se fram i mot våren.. Da skal store ting skje..

Jeg vet ikke hva, men jeg noe skjer. Det vil bli en oppreisning, en guddommelig legedom, men jeg vet ikke hvordan. Når jeg spurte Gud om alt ville gå bra, når minstemann var syk, så sa han alt vil bli bra.. Så på et eller annet vis, selv om det var vanskelig da ( Det blir aldri bra at barn dør!) så må jeg våge å tro på at alt vil gå bra.
Jeg vet minstemann har det godt, jeg kjenner han hos meg hele tiden. Jeg vil aldri glemme, det vil aldri slutte å gjøre vondt, men jeg håper med tiden at livet blir fylt med liv igjen.

Mai mnd er vondt å tenke på.. Det var da livet til minstemann startet.. Jeg tok en graviditetstest fredag den 13. mai.05, og den var positiv. Da var jeg 9 dager etter eggløsning. 1. mai i år ble han syk, og ikke mange dagene etterpå fikk vi diagnosen.
Mai er på mange måter måneden til minstemann.

FRa nå av, kan det bare gå oppover.. Men vi skal gå sammen, jentene, mor, far og minstemann, skal vi gå fra herlighet til herlighet..

Lørdag -bryllupsdag-

Minnestunden i går var fin..
(denne hører jeg på nå)

Mange fine lys.. Det var tårer og latter. Det var godt og det var vondt.
Det ble endel kaker igjen, og noen tror jeg har glemt noen former, fat eller kakebokser. Bare si ifra hva som er ditt, og om du skal ha det tilbake.

Det var mange fine bilder.. Ikke så mange fra tiden baby til 1 åring, men noen bilder av han som nyfødt og siste tiden på sykehuset var dominerende.
Det var også noen filmer, noen filmer av han som sitter i senga på sykehuset og ikke vil sove. Det var veldig rart å se..

Det er som om han fortsatt er her, men samtidig ikke. Jeg vet ikke hva man skal tenke, føle eller si, men jeg føler jeg er på et punkt hvor jeg vil glede meg over minnene. Jeg fikk med det samme helt vondt av å se tingene hans her hjemme.
Nå koser jeg meg med de. Jeg skal bruke de neste dagene på å vaske, brette klærne, legge de pent i skuffen og nyte de.
Vognene skal vi gi bort til barneavdelingen. De har stort behov av vogner, da flere av de må både knytes og teipes.

Trilla skal vi gi bort, dette gjør vi for å få litt plass egentlig. Resten blir her..
Noen leker, som vi ikke er så knyttet til skal vi også gi bort.

Det blir mye praktisk framover. Det blir endel å gjøre på mandag og det er godt. Nå bare tar vi det med ro. Vi koser oss sammen, og feirer bryllupsdagen vår. 7 år siden vi giftet oss. Rart hva vi ikke visste da. For bare et år siden, så feiret vi med glede. Tenk så heldige vi var. 3 Friske, vakre barn som sov så søtt i sengen sin.
Vi har fortsatt vakre barn, og vi er forsatt heldige, men samtidig er alt snudd på hodet.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt at livet som jeg kjenner det, blir aldri det samme. Det er på en måte godt å slippe den mørke skyen over hodet, hele tiden tanker om infeksjoner, eller tilbakefall. Den skyen er borte, og er erstatte med en sol, men samtidig noe vondt.
Plutselig ser framtiden helt andreledes ut. Det behøver jo ikke være negativt. Det bare skrifter retning..

Hva som vil skje framover blir både spennende og vondt. Vi må flytte om et års tid. Jeg må nok begynne å jobbe, og om et års tid har vi to skolejenter.

Vi er så ufattelig heldig som har de. To så gode jenter, som beriker livet vårt på en slik måte. Jeg kan ikke annet enn å smile og le når jeg ser de.
De gir hele hjertet sitt til meg, og fryder seg sammen med meg. Jeg elsker de så høyt. Hva skulle jeg gjort uten de.


Lille vakre minstemann.. Det ble et stort tomrom etter deg, men jeg skal fylle det med liv. Og overflod av liv.. Det fortjener du, at vi feirer livet ditt. Det gode , det vakre, og meningen med livet ditt. Du beriket våre liv, du var en så stor velsignelse.. Du er og vil alltid være elsket og etterlengted.
Smerten over å miste deg er mindre enn gleden ved å ha fått deg.
Jeg føler meg beæret over å ha båret deg i min mage, og ha stelt deg.
Klem fra mamma.