Men får jeg sørget? Får jeg tenkt på minstemann? Nei, ikke så mye føler jeg..
Det er så mye annet rundt som tar tid og krefter. På et tidspunkt hvor jeg ønsket å ha gode mennesker rundt meg, som er glad i meg, som vil meg vel, så vender mange meg ryggen. De jeg virkelig trodde stod meg nærmest, tråkker på meg.
Jeg klarer ikke så sloss.. Jeg klarer ikke å gråte. Jeg har grått for flere år, bare det siste året. Hvor mange ganger SKAL jeg måtte hente meg opp for kjelleren!?
Å si at man ikke ønsker å såre meg, hva betyr det? ingenting..
Folk gjør det likevel.. Jeg gjør ikke annet enn å gi meg selv, og gi av hjertet mitt. Jeg vakler der jeg står, og håper jeg står støtt. Jeg kan heller ikke si noe om fremtiden, jeg vil helst bare grave meg ned.
Jeg takler ikke å tenke på framtiden engang.. Annet enn å ha en viss peiling på hva jeg skal og ca når. Alt annet er på is..
Jeg vil leve hver dag som om den var den siste, omringe meg med mennesker som er gode og trygge på seg selv. Slik at jeg engang kan bli trygg på meg, og hva jeg vil. Jeg bare vet hva hjertet mitt vil, men fornuften har sagt takk for seg.
Fornuften min sier jeg skal løpe, blokkere, mure meg inne!! Hvorfor gjør jeg ikke det?! Nei, jeg har lovt minstemann å leve til hjertet brister. Oppleve alt han ikke fikk!
Jeg vil bare ha det godt, og jeg trodde jeg hadde det godt.. Inntil noen dro teppet fra meg under beina mine, igjen!
Ja, jeg er sterk, men selv ikke jeg vet hvor mye mer jeg kan tåle. Jeg føler meg så sårbar, så liten, så absolutt verdiløs!
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
Kjære Heidi...
Tiden har gått, det nærmer seg ja. Tiden har flydd avsted, samtidig har den stått helt stille. Det smerter meg med deg å vite at datoen for Minstemanns død snart er her.
Det har skjedd så mye Heidi, du har måttet gått gjennom et sant helvete det siste året. Kan ikke noen se at du må få fred snart? Kan ikke de som er rundt deg, og nært geografisk sett bre vingene over deg, og gi deg den støtten og omsorgen du nå trenger? Hadde jeg bare vært nærmere....
Hold løftet ditt til Minstemann, Heidi. Det vil bli din tur snart til å føle lykken og tryggheten. Jeg håper det, og skulle ønske jeg kunne garantere det...
Jeg tenker på deg og Minstemann hele tiden, dere er med meg hvor enn jeg er, og jeg håper du kan føle det på et vis..
Gode, ekte og varme klemmer fra meg..
Kjære Heidi
Det gjer meg vondt i hjartet kvar gong eg høyrer om dei rundt deg som ikkje er dei trygge, gode som dei skulle vore. Du fortjener det motsette Heidi. Du fortjener omsorg, klemmar, nokon som gret med deg og gir deg tid. Du fortjener medmenneske som vil deg alt det beste, som viser deg omsorg.
Vondt å tenke på at Minstemann sin dødsdag nermer seg. Får knute i magen ved tanken. Snart har du opplevd alle datoar i året utan han. Vert det mindre vondt av det? Eg trur ikkje det umiddelbart, men eg håper at tida vil forsterke dei gode minna. Det vil sikkert alltid vere vondt å sjå ein jamnaldring med Minstemann og tenke på kor stor han skulle vore no. Merkedagar vil vere vanskelege, men eg håper minna om hans 19 mnd., gode dagar, med ein smilande gut som klemte deg er det som vil dominere oftast.
Du skal halde på løftet til guten din. Du vinn ingenting på å mure deg inne Heidi! Eg trur det vil gjere dagen din vondare. Fortsett å vere det gode mennesket og mammaen du er, men bruk krefter på dei som gir noko tilbake.
Klem
Gry
kjæe Heidi
Dere er virkeig i mine tanker veldig ofte. Det er vondt å lese hvordan du har det. Tror og håper du vil få det bra. Du må aldri føle deg verdiløs, det er du absolutt ikke. Du har to nydelige jenter jeg håper du er lykkelig sammen med. En god sommer ønskes deg og dine.
Klem fra en tobarns mamma som ofte tenker på deg.
kjære heidi.
jeg tenker så ofte på deg. tenker på at den store D-dagen nærmer seg. det må være så vondt.
du har opplevd så forferdelig mye vondt. det værste av alt, har du opplevd.
at ikke de rundt deg kan ta vare på deg er trist å lese. skulle tro de kunne tenke lenger enn bare til seg selv. jeg skulle så gjerne ha gjulpet deg, vært der, grått med deg, ledd med deg... og jeg kjenner deg ikke en gang..
håper snart ting snurt. at du kan smile, le.. tenke på de gode stundene med minstemannen din. men jeg har ikke noe problem med å forstå at det er vondt.. du mangler en...
en stor klem til deg fra mokki
Legg inn en kommentar