snart juni.

Og tiden for når bloggen først begynte..

Merkedagene står i kø! Det kjennes på hele meg..

Søvnen er helt på bærtur, og jeg lurer på om jeg burde få forlenget sykemeldingen.

En liten oppdatering, da det er mange av dere der ute som spør. Det er veldig hyggelig, men jeg får ikke alltid anledningen til å svare.

Vi flytter jeg og jentene i leilighet den 1. juni. Jeg tror jeg skal ha alt jeg trenger, men det er mye å skulle bygge opp.
Meg personlig går det bra med.. Det som skrives her er et lite snitt av sorgen jeg bærer som er konstant. Men jeg kan gjerne smile og le, men det sitter der. Alltid..
Og jeg vil ikke at det skal gå bort heller. Det hjelper meg til å huske hvorfor jeg lever og hva som driver meg..

I juni i fjor så var det totalt 120 cm mer av Heidi enn det er i år. Totalt minus 25 kg.. Men det er endel igjen.
Jobber meg gradvis nedover, men ting tar tid.

Jentene har det godt, og tar det foreløpig med knusende ro. De har visst lenge at de skal flytte, og gleder seg. Det har vært mye for de, men det virker som om de tar det veldig bra. Må bare rose skolen og barnehagen for flott jobb..

Mange etterspør et kontonummer, eller en mulighet til å hjelpe. Det er så rørende! Kontonummeret her på siden er etter hva jeg forstår høyst aktiv.
Men for all del.. Det er ingen tvang! :o)

jeg beveger meg inn i nytt terreng, og det er spennende og rart. For hver dag så glemmer jeg mer og mer av det som har vært. Det blir borte som i en tåke, og det er greit. Jeg gleder meg over livet mitt, og hver dag jeg får i gave.

Jeg gav engang et lite liv, men noen tok det fra meg. Jeg vil aldri tilgi at det skjedde. Men jeg vil gjøre så godt jeg kan for å sloss for det som er igjen.

klem fra Heidi

17. mai er overstått..

og et åpent sår er det eneste som er igjen...

Du var ikke her i dag. Været var ufyselig og det snødde og regnet.. Egentlig like greit. Da føltes det ikke så galt å være minst mulig ute.

Savnet deg så veldig...

Så andre søte små gutter og jenter som lekte og viftet med flagg, men du var ikke her.

Du vil aldri være her.. Du er borte. Jeg savner deg veldig.
Jeg har sett videoen din igjen, og igjen.. Det slutter ikke å gjøre vondt.

Sorg er tungt å bære ensom..

Det skulle jeg aldri ha sagt

Tårene renner i strie strømmer..

Lys ble tent på graven, og der fant jeg roser, noen hestehov og en liten leke.

Det verker i brystet, og kroppen er nok mer sliten enn jeg tror. Jeg var så lykkelig..

Vil det noengang bli slik? Vil jeg noengang få kjenne ekte lykke igjen? Kjenne en klem som varmer, og som er ekte?

Minstemann.. Jeg savner deg.

Kjære minstemann

Denne hører jeg på..

Tankene mine er ofte hos deg. Jeg lengter etter å kjenne kroppen din mot min. Kjenne gleden og forventningen over at du skal komme til meg.
Jeg gråter nesten ikke. Det er som om alle tårene har tørket bort..

Hodet mitt er ganske kaotisk, men det går fint. Du er der hele tiden. Nå mer enn noensinne.
Vil jeg noen gang se deg igjen? Se dine vakre blå øyne som smiler i mot meg?

Min vakre gutt.. Jeg savner deg.

På denne tiden i fjor gikk du gjennom din første cellegift kur. Vi var så håpefulle og glade, for du skulle komme hjem til 17. mai.

Mellomste sa det så klart i dag.
"Forrige gang var vi 5, nå er vi bare 4. Jeg savner minstemann jeg"

Dagene nærmer seg...

Og jeg tenker på min vakre lille gutt.

Blogg nr 2 er avsluttet, og vil stå som stengt fram til den er kopiert og slettet. Ingen andre har tilgang enn meg, selv om det kan virke slik.

Livet etterpå har vært turbulent. Med mye motgang, og jeg lurer på når hva mer som skal skje. Nærmest tragikomisk hele greia!
Dette blir et spennende år for meg og jentene, og jeg kjenner for første gang på lenge at jeg gleder meg.

Minstemann

Du er min sønn, min vakre gutt. Du var mitt alt.. Ingen kan erstatte deg. Jeg savner deg veldig..

Hjertet mitt svulmer av stolthet med tanke på at jeg fikk ha deg i livet mitt. Min, vakre, vakre sønn. Jeg elsker deg.

klem fra mamma