Denne hører jeg på, selvfølgelig.
Dette skrev jeg i fjor
Livet går sin vante gang, hverdagen kommer og dagen kommer nok snart hvor vi må ta farvel..
Om det blir til minstemann eller denne infeksjonen, vet jeg ikke.. Min så engang så sikker tro vakler veldig..
Min engang så sikker tro ja.. Den var så sikker så sikker.
Bursdagen min er stille sklidd over, og vi er enda noen dager nærmere da minstemann måtte gi tapt.
Jeg savner deg så mye... Når du dro, så tok du hele hjertet mitt med deg, og jeg klarer ikke å fylle det tomrommet. Jeg prøver å løpe vekk fra alt, men det tar meg igjen og igjen..
Hadde en grusom drøm, hvor minstemann var i ferd med å dø. Jeg våknet av at jeg hulket.. Et høyt, og langt hyl, og jeg trodde et kort øyeblikk at han var der ved siden av meg og sov. Jeg ventet å se han og vite at det bare var en drøm. Alt ramlet nedover meg, og jeg visste at han er død. Han kommer ikke mer tilbake.
Hva er dette hjertet til for, annet enn å bli knust til stadighet.
Jeg prøver bare å leve.. Overleve så godt det lar seg gjøre, men det virker umulig. Stadig er det noe som får meg ned på jorda igjen..
Blir det noengang bra igjen? Vil jeg noengang føle meg hel? Så mye har skjedd, så mye vondt. Når er det min tur?
Det er meg vs verden. Jeg står her mot veggen og venter på en sjanse. Jeg har så lyst til å hoppe i det, og si pokker heller! La det som skal skje, og bare blås i resten. Men jeg skrekkslagen, totalt fullstendig! Den minste ting kan få vippet meg helt av pinnen. Jeg har følelsene utenpå kroppen og jeg er ikke redd for å bruke de for alt de er verdt. *må pakke de vekk fort som bare det*
Men det er litt den jeg er..
Jeg er drama, jeg er en hyggelig masekopp, jeg er Heidi og jeg vet ikke hvordan jeg er noen andre. Om noen ikke vil ha meg for den jeg er, ( uten at det er en ansvarsfraskrivelse ) så kan jeg ikke gjøre annet.
Alt jeg ønsker meg er en solskinnsdag, en skyfri himmel, en problemfri time! Målet mitt er å ha det godt, og at andre rundt meg har det godt. At jeg kan være en ressurs, og en glede for andre. Jeg vil klare det.. Jeg har så lyst. Jeg prøver å finne den gamle Heidi, som var tøff og hard. Men jeg må bare innse at det er ikke meg lenger.
Denne Heidi nå er sår, og utrygg, men jeg vet ikke om jeg vil ha den andre. Jeg har lært så mye.
Langt inni meg er det et stort mørkt hull, og jeg sitter midt i det. Alt hva jeg kaver og strever så kommer jeg ikke opp. Jeg får vel bare sitte her, og lulle. Engang så blir det vel min tid også? Min tid, hvor jeg skal ha det godt.
Kjære vakre minstemann.
Jeg ser bildene dine fra tiden i fjor. Det er så vondt, så vondt.. Kroppen verker etter å kjenne deg. Holde deg i fanget mitt. Jeg tror du har besøkt meg i drømmene mine. Du har ropt på meg, og jeg kan se deg langt vekk og vinker til meg. Du er blitt stor gutt. Snart er du kanskje voksen?
Du er så uendelig vakker der du står, men du er ikke der lenge. Du snur deg snart, og løper vekk. Vekk fra meg.. Du ser ut som du har det så uendelig godt. Jeg vil at du har det bra, selv om det gjør så vondt.
Besøk meg ofte.. Det er så godt å se deg.
Jeg ville gi deg liv og kjærlighet, men jeg klarte ikke å passe på deg.
Jeg er veldig glad i deg, og tenker på deg hele tiden. Jeg savner deg, som bare en mor kan savne sitt barn.
klem fra mamma.
5 kommentarer:
Dette er bare så tragisk.. Og jeg har så vondt av deg. At du føler som du gjør er absolutt forståelig. Du må få lov til å føle deg så langt nede som du faktisk er, for at du ikke kommer deg opp i fra mørket skjønner jeg.
Selv om du har mange ting å leve videre for, så skjønner jeg at sorgen og mørket er altoppslukende akkurat nå.
At du ikke klarer å se for deg at det noen gang skal bli bedre..
Ingen kan forvente av deg nå at du skal kunne føle deg lettere til sinns, og at dagene skal bli lysere..
Jeg gråter med deg, og ønsker også at du ¨får en solskinnsdag..
Din venn, Kine.
Kjære Heidi!
Jeg fulgte denne bloggen i fjor, og har sett innom med jevne mellomrom i året som snart har gått. I en peride måtte jeg rett og slett slutte å lese, det var så vondt og jeg tok sorgen din så inn over meg. Det ble veldig sterkt, spesiellt siden jeg har en liten gutt som nettopp er blitt 2 år, og en på snart 6 mnd.
Selv nå når jeg leser det duskrev i fjor, det du skriver nå, så er det tøft, tøft å se hvordan du lider og hvor smertepåvirket du er.
Jeg føler så med deg og selv om det i dag ikke er like mange innlegg på det du skriver som i fjor på denne tiden,så er jeg sikker på at Minstemann er med flere av oss.
Du har hatt et tøft år, og jeg regner med du har vært og er i kjelleren enda. Jeg vet ikkehelt om man noen gang kan bli helt den man er når man opplever det duhar gått gjennom, vet ikke om man kan få en "dag" med bare sol. Jeg tror det alltid vil ligge en liten grå sky der, en påminnelse om det som en gang var.
Du har mistet så enormt masse, slik jeg ser det omtrent hele livet, bortsett fra at du puster. Men til tross for det så viser du en enorm styrke, du skriver det av deg, drømmer hjelper deg kan hende til bearbeiding. En dag Heidi vil "sårkanten" være mindre skjør, men tiden det tar kan være lang og veien tung å gå.Jeg tror ikke du kommer overdet, tror kan hende du ikke vil det, men ønsket om mindre smerte er sikkert til stede.
Sikkert masse vissvas det her, men jeg synes du er sterk i din svakhet.
Å vise seg svak er for meg en enorm styrke, å vise seg liten å sårbar er noe stort.
Du har krav på og rett til forståelse, du har krav på å få føle akkurat det du føler. Du har rett til å bruke den tiden det faktisk tar....
Jeg vet ikke hvordan du har det, hvor mange du har rundt deg, men skulle ønske du har mange som steller med deg, pusler rundt og ikke forventer en smilende og tilbakevendt Heidi fordi tiden går...
Skulle ønske det var noe en kunne gjøre for å lette byrdene dine, men er redd du må gå veien selv, men husk du har alltid noen ved siden av deg....Som går veien med deg....Klem til deg Heidi
tenker masse på deg for tiden, Heidi.
Vet ikke hva annet jeg skal skrive.
klem fra mokki
Tenker masse på deg og dine i denne tiden heidi
vet ikke mer hva jeg skal skrive for ord strekker ikke til
klem Cathrine ,Karmøy
Kjære Heidi!
Jeg vil bare si at jeg tenker veldig mye på deg nå i disse dagene som det nærmer seg ettårsdagen. Skjønner at du har det fryktelig vanskelig akkurat nå, men håper det snart vil bli lettere for deg å leve. Håper de rundt deg forstår at sorg er en prosess som tar lang tid og at du finner mye trøst og støtte i dine nærmeste. Jeg ønsker deg alt godt.
Klem fra Hilde
Legg inn en kommentar