Synes denne sangen sier det meste!
For hver dag leser jeg blogginnlegget jeg skrev i fjor. Jeg føler meg tom.. Det er bare et skall igjen av den Heidi som engang var. Noe er ødelagt inni meg, og jeg vet ikke hvordan jeg skal fikse det. Jeg prøver så tappert å bare leve.. Ha det godt! Men det er visst ikke så enkelt.
Jeg håper jeg bare kan visne i fred, og bli borte. Jeg vil la dette mørket bare ta over hele meg, og la meg forsvinne. Akkurat som søvnen fanger tankene dine, og gjør hele kroppen slapp..
Tenk så vidunderlig å bare slippe alt sammen. Jeg ønsker å bli straffet, hardt og intenst, og jeg føler jeg blir det gang på gang. Jeg tåler nok litt til, før jeg bryter helt sammen, så det kommer nok mer..
Ta en kniv og stikk den dypt inn i hjertet mitt, så er det ferdig. Da er det endelig over..
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
13 kommentarer:
Denne sangen sier vel det meste om hvordan det er å være deg, nå i disse dager. Savnet etter Minstemann blir bare større og større synes jeg. Hva ville jeg ikke gjort for å kunne skru tiden tilbak til tiden før Minstemann ble syk! Samtidig vet jeg at han har gått i forveien til et bedre sted, der vi en dag kan få være sammen alle sammen, og aldri skilles mer... Klem til Deg, jenta mi, til begge jentene dine og til Pappan. Hilsen fra Mamman din.
PS:Jeg mener selvfølgelig å kunne skru tiden tilbake, OG samtidig endre utfallet av det som skjedde, slik at Minstemann fortsatt hadde vært her hos oss... Klem fra Mamma
Jeg føler sånn med deg, og hulker med Enyas ord i øret.
Ingenting jeg kan si vil vel gjøre det bede for deg, men jeg tenker ofte på Minstemann...
Hilsen en annen guttemamma.
Kjære Heidi...
Sitter her med tårene trillende nedover kinnet. Den sangen sier så mye, og jeg kan virkelig føle fortvilelsen din gjennom skjermen.
Minstemann er ofte i tankene mine. Livet blir aldri det samme uten minstemann..
Klem fra vest
Kjære Heidi...
AT smerten nå blir større og større for hver dag som går, kan jeg godt forstå. Den grusomme smerten du hadde i fjor da du måtte gi slipp på Minstemann, er på en måte enda større nå fordi nå har du ikke sett han på ett år.. Du har ikke fått stryke han over kinnet eller hvisket ord i øret hans. Han har snart vært borte i ett år, og det er den brutale virkelighet.
Jeg vet det er ingenting jeg kan si for at du skal føle deg noe bedre, men jeg er nå her. Det vet du, og du vet mine innerste tanker.
Jeg gråter med sangen, og jeg blir så rørt av din Mammas ord. En Mamma som prøver å ta vare på sin sønderknuste datter, som mistet sin sønn. Må være så vanskelig for dere alle..
Det hadde sikkert vært deilig å bare forsvinne, slik at du slapp denne smerten inni deg. At alt letter, og alt blir godt igjen. Jeg forstår at du har slike tanker. Det er jo bare det så mange blir knust sønder og sammen om ikke du er mer. Du hører til her, du er et fantastisk menneske, med et stort og varmt hjerte. Hjertet har bristet, men man kan leve med en brist. Det smerter og gjør så vondt, men du klarer å bære det med deg. Jeg vet det.
En dag bli det din tur, og da kan ingen noensinne skille deg og Minstemann. Men den tiden er ikke kommet enda, Minstemann venter på deg, og han vet og skjønner at du ikke kan kommer riktig enda...
Mange klemmer fra meg til deg.
Vil også gi en klem til Mamman din, og resten av familien...
Det er en tøff tid,tankene og panikken kommer som en kniv i bryste.At det skal gjøre så vondt.Men jeg vet at jeg skal se deg igjen.Men følelsene til deg er så stort at det kommer til alltid å værke til jeg ser deg igjen, Men jeg er så takknemlig for den tid du har vært her hos oss.
til vi ser deg igjen fra Pappan din
Hva kan man si, ord blir fattige. Ingenting av det jeg skriver, kan hjelpe deg med sorgen du har i hjertet ditt. Skulle så gjerne har vært der og holdt rundt deg. Men hva kan en fremmed gjøre? Annet enn å si at du Heidi, og minstemann er med i tankene mine.
-Diddlina&superjenta fra NM-
tenker på deg og minstemann hver dag heidi. Det er vondt å ikke kunne gjøre noe annet for deg enn å si at jeg tenker på deg, på familien din.
klem fra mokki
Kjære Heidi
No renn tårene her. Savnet og sorga veks no i dagane mot eitårsdagen. Mormor og pappas ord får enda fleire tårer til å trille. Eg husker tilbake til minnetunda for eit knapt år sidan. Minstemann si mormor sa det med så god og sikker stemme at han er på ein betre stad no, han har det godt no, men det er så vondt å vere igjen uten han...
Skulle også ønske at de kunne levd livet med ein aktiv og smilande 2,5 åring som skravla hol i hovudet på dykk no. Kvar dag minner eg meg sjølv på kor heldig eg er som får det.
Heidi. Forstår tankane dine om at det hadde vore godt å sleppe unna. Men kjære Heidi, du har framleis ein jobb her, saman med jentene dine, med vener og familie. Minstemann venter på deg. Ein dag skal du vere saman med Minstemann igjen Heidi... men ikkje enda.
Klem
Gry
Gud skal passe på dere og velsigne dere alle sammen, Han har ikke glemt deres sorg og lengsel. Prøv å se fremover og gled dere over alt dere har fått :) Jeg har selv mistet en bror i ung alder - et sår som alltid er der. Ha en velsignet fremtid, klem Solveig
Vet ikke hva jeg kan si, men jeg tenker i hvertfall på deg, og sender deg en god og varm klem.
En god klem til deg og dine Heidi.
Jeg tenker stadig på deg.
Klemmer fra Oss
Så tøffe ord. Brutalt ærlig og så fortvilende. Tenker på deg.
Klem fra Nordland
Legg inn en kommentar