Jeg er trøtt, det er seint, jeg har ikke sovet godt på flere netter, jeg bekymrer meg vanvittig, prøver å være blid, men jeg trenger det lille ekstra av tålmodighet fra andre rundt meg. Det lille ekstra som gjør at man tenker.. "nei, jeg vet ikke hvordan du har det. Kanskje du ikke vet det heller? Men uansett er jeg her for deg, og du har lov til å føle og reagere som du gjør"
Hva disse dagene gjør med meg, vet jeg ikke.. Jeg er bare kaos, mildt sagt! Jeg ler og gråter om hverandre.
Det er så ufattelig godt å være aleine, og så uendelig trist på samme tid. Jeg vil så gjerne at noen skal komme og ta det vonde bort. Det sitter der langt inni meg, og rikker seg ikke.
En klump som minner meg om hvor mislykket jeg er, og hva jeg har mistet. Hvor lite jeg betyr og hva jeg har utrettet. Det er en slitsom kamp, og jeg begynner å innse at jeg taper.
For hvert "Heidi er nede i kjelleren" -innlegg som kommer, så håper jeg støtt at jeg får de samme "Heidi skal reise seg" - innlegg. Men jeg kommer aldri lenger..
Dette er som å gå to skritt fram, og så få fengselskortet, må stå over et kast, og rykk tilbake til start alt på engang. Dette spillet som spilles med livet mitt er jeg mektig lei, men jeg vet ikke hvor jeg skal rette det sinnet hen.
Verden er jo ingenting! Den bare er der, og tar og tar.. På et år har jeg mistet min sønn, mistet min familie, og jeg står her. Er det nå jeg skal le? Jeg bare gråter..
Tiden nærmer seg dagen jeg ble født. Som jeg skulle ønske det ikke hadde skjedd..
Livet er så tungt, og jeg orker ikke bære dette aleine. Når knekker jeg? Når? Er jeg ødelagt? Jeg føler meg ødelagt.. Ødelagt på alle nivåer!
Kaos, jeg sa det var bare kaos alt sammen. Men jeg er blid, og jeg smiler, mens jeg gråter. Jeg er merkelig skrudd sammen..
Hvem der ute vil ha en som meg? Jeg kan umulig være til noen glede eller hjelp. Og jeg vil ikke ha det sånn! Heidi er sterk, og skal vise muskler. Heidi skal klare!
Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til!!
I want to be Superior!
4 kommentarer:
Kjære Heidi...
Du har vondt, vondt, vondt! Og det skal du ha lenge... Enn så brutalt det høres ut, så er det sant.
Det føles sikkert som du skal knekke sammen når som helst. Du er på kniveggen hele tiden, klar til å kolapse. Men det må jo være noe inni deg som får deg til å la vær. Du står, om ikke støtt, så står du.
Selv om jeg ikke er i nærheten av å forstå, så kan jeg likevel kjenne smerten og den håpløse sorgen og savnet. Men du bære den aller aller tyngste av alle.
Du har mistet så mye på ett år. Det var ikke slik det skulle bli.. Jeg har så vondt av deg, og virkelig skulle jeg ønske av hele mitt hjerte at det vil føles mindre vondt snart, og at lykke skal vise seg i livet ditt!
Jeg går fortsatt med deg, selv om du ikke ser det...
Varm klem fra meg
Har lest hele augustbloggen fra ifjor, igjen...
Å, Heidi. Det gjør så vondt å lese... Det er så uvirkelig dette som har skjedd, og det er like uvirkelig at det har gått ett år...
En klem til fra meg...
Det er vondt å lese innleggene dine. Jeg lider med deg og føler med deg så inderlig. Jeg håper du har noen du kan snakke med. Noen du kan få ut alle tankene dine til som du stoler 100% på. Du er sterk, men du trenger ikke være sterk hele tiden. Jeg håper så inderlig at noen er der for deg og gi deg all den støtte du trenger - når du trenger det. Husk at du er en unik person heidi! Uansett om du ikke alltid har høye tanker om deg selv, så er du heidi, og ingen er som deg. Jeg ser opp til deg på mange måter, og jeg er sikker på at alle som får lov til å ha deg i livet sitt er glad for at nettopp du er en del av deres liv. Jeg ville følt meg priviligert! Mange gode klemmer til deg fra Kari L.
Dette er ikke greit.. :-(
Håper du kan få hjelp jeg. Tror du kan trenge det... Ingen skal behøve ha det som du har det nå, i allefall ikke lenge.
Håper du får det bedre utover høsten. Regner ikke med at det lysner så mye ukene som kommer, men kanskje det andre året blir bare bittelitt bedre enn det første. Så gradvis....
stor klem J
Legg inn en kommentar