Dette er ikke dagen for å skrive noe som helst..
Denne hører jeg på..
Livet er bare mitt! jeg skjønner det.. JEG skal ordne opp, alt som er..
Jeg har SKJØNT det!
Jeg er sååååå sint!
Dumme liv, dumme kreft, dumme meg.. Hvorfor gidder jeg?!
Jeg savner deg, minstemann. Jeg savner å snuse inn din gode duft, din unike evne til å få meg til å le.. Jeg bare savner deg så inderlig! Jeg savner den tryggheten og roen jeg hadde med deg. Tålmodigheten som bare du gav meg. Den er borte, og tilbake sitter det bare et stort hull.
Hva skal jeg fylle det med? Hvor er noen lyspunkter? Jeg finner dem ikke.. Hjelp meg, minstemann.
Jeg trenger noen..
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
Huff Heidi...
At slike dager kommer det vet man. Vi bare leser ordene dine, du sitter inne med de maktesløse følelsene. De vonde, såre følelsene som skriker ut i savn av Minstemann. Du kjenner på kroppen det fysiske savnet etter han. Lukten, det å kjenne han.
Og ingenting kan du gjøre for å få han tilbake. Han er bare borte, og igjen sitter du med den vanskelige oppgaven å skulle leve uten han...
Det hjelper så lite, men det er alt jeg har å gi, du skal få en god klem samtidig som jeg vil si at jeg forstår.. Men det er det ingen som kan.
Kine
i dag har jeg ikke noe å si, annet enn at jeg vil gi deg en god klem. jeg kan bare forestille meg hvor forferdelig du må ha det....
mokki
Kjære Heidi
Kva kan ein seie til ei mamma med slikt stor savn og sorg... Eg veit ikkje, men eg sender deg ein stor klem og tenker på dykk.
Klem
Gry
Kjære Heidi!
Jeg titter så ofte innom her for å se om du har gitt noe livstegn fra deg- og det hadde du. Du har det utrolig tøft det forstår, men hvor utrolig tøft og vanskelig dette er kan jeg bare ha en anelse om.
Vil gi deg en stor og god klem.
Klem fra lena i bergen
Legg inn en kommentar